150 år på 12 bøker

Halden bibliotek feirer 150 år i 2026. I årets leseutfordring skal vi lese oss fra 1876 til 2026 på 12 bøker.

Hver måned vil vi trekke frem en periode i litteraturhistorien, lage utstilling i biblioteket og samle lesetips til dere.

Du velger selv hvor mange du vil være med på.

Introduksjonene er skrevet av litteraturviter Linda Skaaret ved Halden bibliotek.

2000-tallet

Etter tusenårsskiftet preges det første tiåret av en ny usikkerhet, en digital revolusjon og politisk polarisering. Tiåret starter med terrorangrepene 11. september 2001 i USA, som markerer starten på «krigen mot terror» og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak. Den økonomiske optimismen får en brå stopp da finanskrisen i 2008 ryster verdensmarkedene og utløser en global resesjon. Teknologisk endres hverdagen fundamentalt: Internett blir mobilt og høyhastighetsbasert, og sosiale medier som Facebook, YouTube og Twitter ser dagens lys. Med lanseringen av iPhone i 2007 flytter smarttelefonen inn i alles lommer, og digitaliseringen endrer hvordan vi kommuniserer, jobber og konsumerer nyheter. Samtidig rykker klimakrisen for alvor opp på den internasjonale dagsordenen, symbolisert ved Al Gores bok og påfølgende dokumentarfilm om global oppvarming: An Inconvenient Truth (2006).

Kulturlivet preges av overgangen fra fysiske formater til digital strømming, der MP3-spillere og tjenester som Spotify utfordrer den tradisjonelle platebransjen. Reality-TV får sitt definitive gjennombrudd med konsepter som Big Brother, mens popstjerner som Britney Spears, Beyoncé og Eminem dominerer musikken, side om side med fremveksten av indierock og emokultur. Skaperen bak TV-serien Seinfeld, Larry David, kommer med en egen serie der han innenfor en fiktiv ramme spiller seg selv, sammen med en rekke andre skuespillere som også spiller seg selv: Ingen grunn til begeistring (Curb Your Enthusiasm). På filmlerretet preges tiåret av fantasy- og sci-fi-universer, særlig adaptasjoner som Ringenes Herre og Harry Potter. Denne spenningen mellom det kommersielle og det nære reflekteres også i litteraturen, der sjangergrensene viskes ut.

I Norge fortsetter oljeøkonomien å vokse, noe som sikrer en enorm materiell velstand midt under den globale finanskrisen. Landet preges av modernisering og store kulturbygg, der åpningen av Operahuset i Oslo i 2008 står som et nasjonalt symbol på den nye tidsalderen. Den særnorske velstanden og den digitale hverdagen preger også 2000-tallslitteraturen: Flere forfattere forlater 90-tallets ironi til fordel for en ny, rå virkelighetslitteratur og selvbiografiske prosjekter (også kalt autofiksjon), der grensen mellom fiksjon og virkelighet utfordres. Samtidig rettes blikket mot individets sårbarhet og fremmedgjøring i et gjennomdigitalisert forbrukersamfunn.

Jon Fosse åpner tiåret med kortromanen Morgon og kveld (2000) om Johannes sin reise fra fødsel til død. I 2004 utgir han Det er Ales, et navn han bruker ofte. Også i Andvake (2007) dukker navnet opp, men nå i form av Asle. I Kveldsvævd (2014) dukker Ales opp igjen, og i Septologien (2019-2021) brukes både Ales og Asle. Gjennom dobbeltgjengermotivet og gjentakelsene (både i bruken av navnene, men også i bøkenes form) vever Fosse fortellingene sammen, samtidig som menneskesinnet skildres på en troverdig måte.

Erlend Loe fortsetter i samme minimalistiske, ironiske og naivistiske stil som på 1990-tallet, men de mannlige hovedpersonene har blitt eldre. Flere av dem bakser med familielivet og sin rolle i det. I Doppler fra 2004 flytter familiefaren Andreas Doppler til skogs i et forsøk på å realisere seg selv, og der blir han venn med elgkalven Bongo. Fortellingen om Andreas Doppler fortsetter i Volvo lastvagnar (2005), men nå har Andreas reist til Värmland i Sverige. I Stille dager i Mixing Part (2009) møter vi en ny, mannlig hovedperson i krise, nemlig Bror Telemann. Bror ferierer i Tyskland, nærmere bestemt Garmisch-Partenkirchen, men han er ikke alene. Sammen med ham er barna og konen hans, Nina Telemann, en kvinne som er over gjennomsnittet interessert i Tyskland, men som ellers gjør så lite vesen ut av seg at Bror like godt kunne ha vært alene. Under oppholdet står det mer og mer klart at ekteskapet vakler, og da Nina innleder et forhold til en tysker, dulmer Bror smerten ved å rette sin oppmerksomhet mot den britiske TV-kokken Nigella Lawson.

Trude Marstein skriver også om familien. I gjennombruddsromanen Plutselig høre noen åpne en dør (2000) er hovedpersonen en enslig mor med en liten datter. Moren har problemer med å knytte seg til datteren og andre. I romanen Elin og Hans (2002) står Hans tilbake etter at kona, Elin, har dødd i en ulykke Hans kunne ha avverget. Spørsmål om de siste 23 årene melder seg, og langsomt må Hans innse at han ikke har vært god på nærhet. I kollektivromanen Gjøre godt (2006) er handlingen lagt til en 50-årsbursdag, men den blir fortalt gjennom mange ulike personer. Også i denne tematiseres den vanskelige kunsten å omgås andre mennesker. Ingenting å angre på (2009) er en ekteskapsroman med utroskap som tema.

Høsten 2001 debuterer Matias Faldbakken under pseudonymet Abo Rasul. Romanen The Cocka Hola Company: Skandinavisk misantropi er en samtidssatire som følges opp av Macht und Rebel: Skandinavisk misantropi 2 (2002) og Unfun: Skandinavisk misantropi 3 (2008). Sistnevnte avslutter trilogien «Skandinavisk misantropi» der det skandinaviske velferdssamfunnet og dets liberale og demokratiske grunnverdier kritiseres.

Toril Brekke skriver den historiske romanen Sara (2001) som hun følger opp med Brostein i 2003. Noen år etterpå kommer trilogien Drømmen om Amerika (2006), Gullrush (2008) og Det lovede landet (2010) om den norske utvandringen til Amerika på 1800-tallet. Lars Saabye Christensen utgir Halvbroren i 2001, en oppvekstroman om halvbrødrene Fred og Barnum. Boken tildeles Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og sikrer Christensen et stort internasjonalt gjennombrudd. Per Petterson slår også for alvor igjennom med Ut og stjæle hester (2003). Boken mottar Bokhandlerprisen og Kritikerprisen, og høster stor anerkjennelse i utlandet med priser som Independent Foreign Fiction Prize og International IMPAC Dublin Literary Award. I romanene I kjølvannet (2000) og den tematiske oppfølgeren Jeg forbanner tidens elv (2008) er Pettersons alter ego og nesten faste hovedperson, Arvid Jansen, tilbake.

Linn Ullmann utgir romanene Når jeg er hos deg (2001), Nåde (2002) og Et velsignet barn (2005), mens Vigdis Hjorth preger tiåret med Hva er det med mor (2000), Om bare (2001), 17.15 til Tønsberg (2003), Fordeler og ulemper ved å være til (2005), Tredje person entall (2008) og Snakk til meg (2010). Hanne Ørstavik er også svært aktiv med hele syv utgivelser i denne perioden: Tiden det tar (2000), Uke 43 (2002), Presten (2004), Kallet (2006), I morgen skal det være åpent for alle (2007), Der alt er klart (2008) og 48 rue Defacqz (2009).

I disse årene oppstår det samtidig en debatt om Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig fra 1999. Solveig Østrem, som har vært venninne med Ørstavik, går til mediene fordi hun mener å kunne lese seg selv inn i romanens hovedperson. Geir Gulliksen, i rollen som Ørstaviks redaktør, anklager derimot mediene for å fare med usaklig sladder. Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker(2009-2011) gir også anledning til diskusjon. Nå er det grensen mellom selvbiografi og fiksjon som tas opp. En debatt som fortsatt pågår, og som blir særlig synlig i de neste to periodene.

Min kamp-bøkene regnes som en enorm litterær prestasjon, både nasjonalt og internasjonalt, skrevet med helt unik kraft. Ikke bare er de skrevet i en rasende fart, de sprenger også rammene for sjanger og ikke minst erindring: Hva husker man, og hva må man nødvendigvis konstruere for å skape en sammenhengende fortelling? Bøkene er en selvbiografisk romansyklus, også kalt virkelighetslitteratur, ettersom Knausgård skriver om sitt eget liv. Samtidig overskrider han en både sjangermessig og etisk grense ved å bruke ekte navn på flere virkelige personer, heriblant ekskonene Tonje og Linda. Verket utfordrer også leserens rolle: Vi tvinges til å sitte som kikkere inn i et menneskes mest intime og skamfulle rom. Ved å insistere på at dette er en roman, samtidig som Knausgård bruker de faktiske navnene til sine ekskoner, venner og familiemedlemmer, opphever han den gamle kontrakten mellom forfatter og leser, samtidig som han viser at sannheten om et liv nettopp må finnes et sted i skjæringspunktet mellom det man husker, det man rekonstruerer, og det man våger å sette ord på. Dette er fullstendig i tråd med den franske forfatteren og litteraten Serge Doubrovskys synspunkter om autofiksjon fra gjennomgangen av 1980-tallets litteraturhistorie.

Også Carl Frode Tiller leker også med sannhet og konstruksjon. I trilogien Innsirkling 1-3 (2007, 2010 og 2014) har hovedpersonen David mistet hukommelsen. Gjennom en avisannonse oppfordres personer som har kjent ham, til å sende brev, slik at han kan rekonstruere sin egen identitet. Dette fører til forskjellige fremstillinger av David som person og i siste bind møter endelig leseren David slik han forstår seg selv. For hvem er vi og hvordan oppfattes vi? Og eier vi identiteten vår alene, eller blir den forhandlet frem i møte med andre?

Når det gjelder flytende sjangergrenser og hvem vi er i andres øyne, utgir Åsne Seierstad Bokhandleren i Kabul: Et familiedrama i 2002. Dokumentarboken er skrevet på bakgrunn av et opphold Seierstad hadde hos familien, men i etterkant av utgivelsen mener familien at Seierstad gikk for langt i å utlevere sensitive og private detaljer om dem. Dette fører til flere rettsaker, som Seierstad til slutt vinner. I 2006 utgir bokhandleren, Shah Muhammad Rais, sin egen bok: Det var en gang en bokhandler i Kabul. I en allegorisk og eventyraktig fortellerstil gir han sitt bilde av afghansk kultur, historie og familiens virkelighet for på den måten å belyse hvordan Seierstad som vestlig journalist og gjest misforstod kulturen samtidig som hun misbrukte familiens tillit.

I Sverige slår Mikael Niemi igjennom med den delvis selvbiografiske romanen Populærmusikk fra Vittula (2000). Boken roses for sine humoristiske og frodige oppvekstskildringene fra Pajala i Nord-Sverige. Sara Stridsberg får også sitt store gjennombrudd i disse årene- For henne er det Drømmefakultetet: tillegg til seksualteorien (2006) som kommer på alles lepper, og som hun blir tildelt Nordisk råds litteraturpris for. Per Olov Enquist skriver en ærlig og Augustprisvinnende selvbiografi: Et annet liv (2008). Her skildrer han oppveksten sin, karrieren, men også alkoholmisbruket.

Danmark byr likeledes på bestselgere. Jakob Ejersbo utgir kultromanen Nordkraft i 2002, en roman med handlingen satt til den danske byen Aalborg på starten av 1990-tallet, der vi følger tre personer fra et rusmiljø. På tross av det depressive utgangspunktet løftes romanen av Ejersbos tydelige kjærlighet til de tre hovedpersonene, noe som fyller stemningen med håp. Som norsk leser kan man trekke en linje mellom Ejersbo og Ingvar Ambjørnsens bruk av skittenrealisme, samtidig som Ambjørnsen også skriver med stor sympati for mennesker på utsiden av samfunnet. Ejersbo dør av kreft i 2008 og de neste bøkene, Afrika-trilogien, utkommer derfor posthumt i 2009: Eksil, Liberty og Revolution. Spesielt Nordkraft blir en massiv bestselger i hele Norden, og det samme blir Unntaket (2004) av Christian Jungersen, en psykologisk thriller om mobbing på en arbeidsplass.

Naja Marie Aidt tildeles Nordisk råds litteraturpris for novellesamlingen Bavian (2006) om den moderne middelklassens skyggesider, mens Helle Helle får den danske Kritikerprisen for romanen Rødby-Puttgarden (2005). I et minimalistisk og hverdagslig språk skildres livene til søstrene Tine og Jane, som begge jobber i parfymeavdelingen på fergen mellom Rødby og Puttgarden. I 2008 utgir Helle romanen Ned til hundene, som bl.a. blir en stor suksess her i Norge. Her er en kvinnelig forfatter i eksistensiell krise hovedperson. Da bussen hun hadde tenkt å ta, ikke går, befinner hun seg plutselig innlosjert hos et fremmed ektepar. Helle evner på sin helt egen måte å innfange det store i det tilsynelatende ubetydelige. Det samme presterer Ida Jessen i bøkene om den fiktive byen Hvium: Den som lyver (2001), Det første jeg tenker på (2006) og Barna (2009). Bøkene er en del av en kvartett som avsluttes i 2018 med romanen Telefon. Måten byen Hvium og dens innbyggere går igjen i bøkene, kan minne om den amerikanske forfatteren Elizabeth Strouts bøker (se nedenfor).

På 2000-tallet blir nordic noir for alvor et fenomen. Stieg Larssons Millennium-trilogi (2005-2007), med hackeren Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist som hovedpersoner, blir en internasjonal suksess og det samme gjør Kvinnen i buret (2007), den første boken om Avdeling Q av Jussi Adler-Olsen.

I Finland debuterer finsk-estiske Sofi Oksanen i 2003 med Stalins kyr. I 2005 kommer Baby Jane, men det er med Utrenskning (2008) hun får sitt store internasjonale gjennombrudd. Boken handler om en eldre og en yngre kvinne som på tross av aldersforskjellen viser seg å ha mer til felles enn man skulle tro. Den ene har opplevd grusomme hendelser under andre verdenskrig, mens den andre utsettes for menneskehandel etter Sovjetunionens fall. De to kvinnene har med andre ord opplevd å miste friheten sin som følge av et politisk system. Oksanen tildeles Nordisk råds litteraturpris for romanen. En annen finsk forfatter som får Nordisk råds litteraturpris, er Kari Hotakainen for På hjemmefronten (2002). Det er en tragikomisk bok om en mann som forsøker å vinne konen og datteren tilbake ved å få tak i drømmehuset. Alle midler tas i bruk for i krig og kjærlighet er alt tillatt.

På Island utkommer Skugga-Baldur: et folkeeventyr (2003) av Sjón. Det er en fabelaktig og lyrisk roman satt til Island på 1800-tallet, som også mottar Nordisk råds litteraturpris. Jón Kalman Stefánsson utgir Sommerlys. Og så kommer natten (2005), og to år senere kommer første bok i Gutten-trilogien: Himmelrike og helvete (2007). Andre bok, Englenes sorg, kommer i 2009, mens Menneskets hjerte utgis i 2011. I den første bok dør guttens bestevenn. Han er nemlig så opptatt av å lese dikt at han glemmer å ta med seg skinnanorakken sin til havs. Uten anorakk fryser han i hjel, og uten bestevennen sin vil heller ikke gutten leve, men først må han levere den lånte boken tilbake. Dette oppdraget fører ham ut på en forferdelig ferd til Staden, men det som føles som veien til helvete, viser seg å være det stikk motsatte.

Det oversettes mange bøker i dette tiåret, men i stedet for å ta dem land for land, gjennomgås det her et utvalg forfatter for forfatter: Britiske Zadie Smith åpner ballet med debutromanen Hvite tenner (2000). Romanen, som oppnår stor internasjonal suksess, er en beretning om tre familier i London frem mot år 2000. I 2002 utgir Smith Autografmannen, og i 2005 kommer Om skjønnhet. Peruanske Mario Vargas Llosa utgir Bukkefesten i 2000, og følger opp med Paradiset på det andre hjørnet (2003), Rampejenta (2006) og Kelterens drøm i 2010, samme år som han tildeles Nobelprisen i litteratur.

Franske Michel Houellebecq er svært aktiv i disse årene. I 2000 utgir han kortromanen Lanzarote, om charterferie og sex. Året etter utgir han Plattform, som er en cocktail av sexturisme og terrorisme. I etterkant blir Houellebecq trukket for retten for bokens uttalelser om islam. Det har seg nemlig slik at flere av personene i romanen heter Michel, og i tillegg har de flere likhetstrekk med forfatteren selv. For eksempel har Houellebecq arbeidet som IT-medarbejder i det franske parlamentet, og moren hans forlot ham da han var seks år gammel. Det oppstår dermed en debatt om hvorvidt man som forfatter er ansvarlig for fiktive personers holdninger eller ei. Salman Rushdie forsvarer Houellebecq, som ender med å bli frikjent. I 2005 utkommer Muligheten av en øy, om den unge Daniel som klones, og i 2010 utkommer Kartet og terrenget, som Houellebecq får Frankrikes største litterære pris, Goncourtprisen, for.

Amerikanske Philip Roth er særdeles produktiv i disse årene og utgir: Menneskemerket (2000) og Exit gjenferd (2007), som igjen har alter egoet Nathan Zuckerman som hovedperson. Av andre bøker skriver han bl.a. Konspirasjonen mot Amerika (2004), Hvermann (2006), Indignasjon (2008) og Nemesis (2010).

I 2001 får en annen amerikaner, Jonathan Franzen, sitt store gjennombrudd med Korrigeringer. Romanen er en familiekrønike om familien Lambert, og skildringene av den amerikanske kjernefamilie i globaliseringens tidsalder treffer tidsånden. Det samme gjør Franzens disputt med Oprah Winfrey, som ønsker boken i bokklubben sin. Å takke nei til Oprah Winfrey og den makten både hun og bokklubben hennes representerer, fremstår som både modig og strategisk. Franzen avslutter tiåret med Frihet (2010), som på tross av den tidligere kontroversen kommer i Oprah Winfreys bokklubb.

Samme år, i 2001, utkommer Jeg er ikke redd av italienske Niccolò Ammaniti, en roman som fortelles gjennom den niårige Michele Amatrino. I 2006 kommer så Hvis gud vil, som Ammaniti vinner den italienske Strega-prisen for i 2007. Spanske Carlos Ruiz Zafón selger globalt Vindens skygge (2001) i mer enn 15 millioner eksemplarer, mens japanske Haruki Murakami oppnår stor suksess med bl.a. Kafka på stranden (2002) og trilogien 1Q84 (2009 – 2010).

Selv om den store suksessen først kommer i 2011, er det egentlig nå italienske Elena Ferrante skriver sine første verker. Egentlig debuterer Ferrante allerede i 1992, men i 2002 kommer romanen Svikne dagar, som først oversettes til norsk i 2017. Av andre utgivelser i denne perioden kan nevnes Den dunkle dottera (2006) og Natt på stranda (2007).

Amerikanske Siri Hustvedt får sitt store gjennombrudd med romanen Det jeg elsket (2002). Med denne tar Hustvedt for seg livet til to familier. De bosetter seg i det samme huset, og det er særlig sønnenes svært ulike skjebner romanen kretser om. I 2008 kommer romanen Når du ser meg, om søskenparet Erik og Inga som etter farens død finner et hemmelig brev fra en ukjent kvinne. I denne romanen bruker Hustvedt, som har norske aner, notater fra sin egen far. Hustvedts mann, Paul Auster, utgir romanene Illusjonenes bok (2002), Orakelnatt (2003), Brooklyn dårskap (2005), Reiser i skriptoriet (2006), Mann i mørket (2008), Usynlig (2009) og Sunset Park (2010). Begge forfatterne skriver også fagbøker i denne perioden.

Jonathan Safran Foer, som også er amerikaner, debuterer i 2003 med romanen Alt blir klart og betydelig. Allerede i 2001 ryktes det at den 24 år gamle Foer skal ha mottatt et forskudd på 500 000 dollar for romanen, som han dessuten skal ha skrevet på en uke. Romanen får ekstremt gode anmeldelser, og Foer utropes til et vidunderbarn. I 2005 utkommer Ekstremt høyt og utrolig nært, om en ikke helt vanlig gutt som har mistet faren sin i terrorangrepet på World Trade Center. Også denne boken får mye oppmerksomhet.

Amerikansk-afghanske Khaled Hosseini debuterer i 2003 med bestselgersuksessen Drageløperen. Stor salgssuksess oppnår også amerikanske Dan Brown med konspirasjonsthrilleren Da Vinci-koden (2003).

Tyske Judith Hermann utkommer med sin andre bok, Bare gjengangere (2003), en novellesamling om relasjoner i en postmoderne tid. I 2009 kommer det enda en novellesamling, Alice, men denne gangen er personen Alice en gjenganger i de fem novellene. Tematikken er også tilbakevendende: å stå tilbake etter et dødsfall. Forfatterkollegaen Jenny Erpenbeck utgir bl.a. Ordbok (2004) og Hjemsøkelse (2008). I sistnevnte er et hus omdreiningspunktet for en historie som strekker seg fra 1920-tallet, frem til «Die Wende» og litt inn i tiden etter. Førstnevnte utkom på norsk i 2026.

I 2004 utkommer 2666 posthumt av den chilenske forfatteren Roberto Bolaño. Romanen blir kåret til TIME Magazines “Book of the year” i 2008. Samme år utgir britiske David Mitchell Skyatlas (2004), som blir en umiddelbar suksess, mens amerikanske Cormac McCarthys to romaner, Ikke et land for gamle menn (2005) og Veien (2006), utropes til klassikere. Førstnevnte er en heseblesende og dyster roman, hvor den ene som kunne ha vært en helt, sheriffen Bell, nekter. Handlingen er lagt til 1980-tallet i omegnen av Rio Grande, og den beveger seg bokstavelig talt fra drap til drap. Sistnevnte er likeledes dyster og barsk, men denne gang er handlingen lagt til en verden der byer og huse ligger øde, og alle dyr er døde. I dette sivilisasjonens nullpunkt beveger en far og en sønn seg gjennom landskapet med et eneste mål for øye: å overleve.

I 2005 utkommer også den filosofiske eventyrromanen, Oppmålingen av verden av tyske Daniel Kehlmann, basert på livene til de to geniene Alexander von Humboldt og Carl Friedrich Gauss. Indiske Kiran Desai vinner Bookerprisen for Tapets barn (2006), og i 2008 utkommer den tyske forfatter Uwe Tellkamp med Tårnet, som tar for seg de siste årene i DDR før murens fall. Dette året debuterer også italienske Paolo Giordano med oppvekstromanen Primtallenes ensomhet (2008), og samme år utgir indiske Aravind Adiga Hvit tiger (2008)som han vinner Bookerprisen for. I 2009 utkommer Pustegynge av tyske Herta Müller, basert på samtaler med den tyskrumenske forfatteren Oskar Pastior (1927–2006) og hans opplevelser etter andre verdenskrig, der han ble deportert til Sovjetunionen. Müller tildeles Nobelprisen i litteratur samme år.

Selv om den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout først for alvor har funnet veien til norske lesere i løpet av de senere årene, får hun sitt internasjonale og kommersielle gjennombrudd i 2008 med den pulitzerprisvinnende Olive Kitteridge. Boken består av tretten sammenvevde fortellinger som til sammen belyser menneskesinnets kompleksitet.

N.B: I disse periodebeskrivelsene vektlegges de viktigste tendenser og strømninger. Mange forfattere og ikke minst utgivelser, både nasjonalt og internasjonalt, vil derfor ikke bli nevnt. Heller ikke barnebøker er vektlagt i særlig stor grad. Dette er en mangel, som vi håper dere vil bære over med.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=835044419

1990-tallet

Etter den kalde krigens slutt kjennetegnes 1990-tallet av en ny geopolitisk virkelighet, preget av globalisering, internettets fødsel og optimisme. I USA styrer Bill Clinton en økonomisk oppgangstid, og i Europa samler landene seg tettere gjennom opprettelsen av EU i 1993. Tiåret starter med Golfkrigen (1990–1991) og Sovjetunionens oppløsning (1991). Disse hendelsene markerer slutten på en gammel verdensorden og gir startskuddet for store omstillinger. Samtidig påminner folkemordet i Rwanda og Balkan-krigene verden om at historien ikke er over. Sør-Afrika står som et historisk lyspunkt da apartheid faller, og Nelson Mandela blir president i 1994. Teknologisk flytter PC-er og World Wide Web inn i de fleste hjem. Mobiltelefonen blir allemannseie, og tiåret avsluttes med en global, nervepirrende frykt for IT-kollaps før tusenårsskiftet (Y2K).

Kulturlivet preges av en eksplosjon i populærkulturen, formidlet gjennom musikkvideoer, CD-er og TV-skjermer. Ungdomskulturen finner sin røst i grungemusikk, hiphop og elektronisk klubbmusikk, mens Spice Girls og Backstreet Boys dominerer hitlistene. På filmlerretet blir Thelma & Louise (1991) et symbol på opprør og feministisk frigjøring, og disse populærkulturelle strømningene, preget av både rått tidsalvor og kommersiell overflate, ses også i litteraturen. Forfattere begynner i større grad å innlemme populærkultur, filmestetikk og ironi i tekstene sine, noe som for alvor utfordrer grensene mellom høy- og lavkultur.

I Norge øker oljeinntektene, og Oljefondet opprettes. Nasjonalfølelsen når sitt høydepunkt under Vinter-OL på Lillehammer i 1994, samme år som folket stemmer nei til EU. Den særnorske velstanden og tryggheten skaper en spesiell grobunn for 90-tallslitteraturen: Mens samfunnet blomstrer økonomisk, vender mange norske forfattere blikket innover mot eksistensiell tomhet, ironi og hverdagsrealisme som en reaksjon på en virkelighet der de store politiske kampene tilsynelatende er over.

Erlend Loe er en av Norges fremste eksponenter for en minimalistisk, ironisk og naivistisk stil. Han debuterer i 1993 med Tatt av kvinnen, som i 1996 følges opp av Naiv. Super., en samtidsroman om en ung mann i eksistensiell krise. Boken skildrer ungdommens dype desorientering i et trygt og rikt samfunn der det samtidig er vanskelig å finne retning og mening. I denne krisen kommer populærkulturen til å spille en vesentlig rolle gjennom leketøysmerker som for eksempel Brio og Matchbox-biler, samt datidens bruk av faks, det gryende internettet og påvirkningen fra reklamefilmer. Med et enkelt, barnslig språk fylt med lun humor og ironisk distanse rammer den tidsånden og det mange føler på. Helt på tampen av tiåret kommer L (1999), der Loe igjen lykkes i å innfange nittitallet: «En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. (…).» (Loe 1999: 23). Denne setningen oppsummerer på mange måter Generasjon Xs distanse til virkeligheten, samtidig som den på foruroligende vis peker frem mot vår egen nåtid.

Andre norske forfattere som oppnår stor suksess på 1990-tallet, er Jostein Gaarder med Sofies verden (1991), som blir en internasjonal bestselger og filmatiseres i 1999. I 1996 skriver han sin første reelle voksenroman, Vita Brevis, etterfulgt av Maya i 1999. Roy Jacobsens generasjonsroman, Seierherrene, utkommer i 1991, mens Dag Solstad utgir Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), Professor Andersens natt (1996) og T. Singer (1999). I 1990 skriver Lars Saabye Christensen oppfølgeren til Beatles: Bly, mens Frode Grytten for alvor slår igjennom med novellesamlingen Bikubesong i 1999, om arbeiderklassen i Odda. Per Petterson utgir de kritikerroste romanene Det er greit for meg (1992) og Til Sibir (1996). I førstnevnte møter leseren igjen Per Pettersons alter ego Arvid Jansen, mens hovedpersonen i den sistnevnte er Arvids mor. Herbjørg Wassmo skriver videre på Dinas Bok og utgir Lykkens sønn i 1992 og Karnas arv i 1997, mens Kjell Askildsen utgir Hundene i Tessaloniki i 1996, og samme år mottar han Brages hederspris. Karsten Alnæs mottar Brageprisen for Trollbyen (1992), som er en historisk, men også magisk realistisk roman lagt til Kristiania i begynnelsen av 1900-tallet. I 1994 kommer den biografiske romanen Sabina (1994) om den russisk-jødiske psykiateren Sabina Spielrein. Det er også nå Alnæs skriver serien Historien om Norge (1996-2000). Sist, men ikke minst kommer Ingvar Ambjørnsens bøker om Elling: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999). Vigdis Hjorth er også svært aktiv i disse årene og utgir bl.a. Fransk åpning (1992), Død sheriff (1995) Takk, ganske bra (1998) og Den første gangen (1999).

Stor suksess får også Hanne Ørstavik med romanen Kjærlighet (1997), og denne posisjonen befestes med Like sant som jeg er virkelig (1999). Linn Ullmann oppnår umiddelbar internasjonal anerkjennelse med debutromanen Før du sovner (1998), der hun blant annet gjør bruk av magisk realisme. Tore Renberg debuterer med kortprosasamlingen Sovende floke i 1995, og året etter kommer romanen Matriarkatet (1996), som høster stor ros og oppmerksomhet. Deretter følger Mamma, pappa, barn i 1997 og Renselse i 1998. Jon Fosse, som debuterte med Raudt, svart i 1983, slår for alvor igjennom som dramatiker med Nokon kjem til å komme i 1996, mens Ari Behn oppnår det berømte terningkastet seks i 1999 med debutsamlingen Trist som faen.

Nittitallets norske litterære sensasjon og samtidsepos blir Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland (Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999)). Den første boken innledes med at den landskjente TV-profilen Jonas Wergeland finner sin kone død i deres felles hjem. Året er 1992, og Wergeland blir senere fengslet for drapet. Både han selv og mystikken rundt hustruens død fungerer som ramme for de tre romanene. Fra ulike vinkler undersøkes Wergeland som menneske, samtidig som Norges plassering i verden tematiseres, og Kjærstad får på denne måten vist at virkeligheten alltid er tolkbar.

I Sverige er Carina Rydbergs selvbiografiske roman, Den høyeste kasten (1997), på alles lepper. Rydberg skriver uten filter og med bruk av virkelige navn om kjente kulturpersonligheter, advokater og skuespillere i Stockholms uteliv. Hun mente de hadde behandlet henne dårlig og insisterte på at alt innholdet var sant. Dermed utfordret hun, hele 12 år før Karl Ove Knausgårds første Min kamp (2009), datidens moralske grenser for hva en forfatter kan tillate seg å utlevere av andre menneskers privatliv.

Også svenske Unni Drougges bøker skaper debatt. Hun debuterer i 1994 med romanen Jag, jag, jag. Utover nittitallet kommer Andra sidan Alex (1996), Regnbågens tid (1997), Heroine (1998) og Meningen med män (1999). Drougge er en samfunnskritisk feminist som i debutromanen skildrer punkmiljøets fremvekst i Skåne, mens hun i Heroine ikke bare beskriver en kvinnes forhold til en narkoman, men også en kriminell verden med forgreninger til makteliten og en organisert underverden. I 1999 utgir Åsa Moberg boken Simone og jeg, som er et dobbeltportrett av Moberg selv og Simone de Beauvoir og deres døde menn. Ved å bruke Simone de Beauvoirs liv og erfaringer som prisme får Moberg ikke bare ny innsikt om seg selv, men om kvinner og menn generelt. Boken ble gjenutgitt i år, 2026, som en markering av 40-årsjubileet for Simone de Beauvoirs bortgang.

I Danmark får Peter Høeg internasjonal suksess med spenningsromanen Frøken Smillas fornemmelse for snø (1992), og året etter kommer De få utvalgte. Romanen har selvbiografiske trekk og handler om Biehls privatskole som på syttitallet utsetter elevene for et eksperiment der skal gjøre dem til gode borgere. I 1996 beveger Høeg seg igjen i en ny retning med Kvinnen og apen. Her rettes kritikken mot den vestlige sivilisasjonens kapitalisme og utnyttelse av svakere individer. Suzanne Brøgger skaper oppstandelse med slektsromanen Jadekatten (1997), der hun utleverer sin families mørkeste hemmeligheter, mens Kirsten Thorup får stor suksess med den realistiske romanen Elskede ukjente (1994), som skildrer to menns religiøse storhetsvanvidd. Også Carsten Jensen slår for alvor igjennom som skjønnlitterær forfatter med den monumentale reiseskildringen Jeg har sett verden begynne (1996).

Helle Helle debuterer i 1993 med kortromanen Eksempel på liv, og i 1996 får hun det store gjennombruddet med novellesamlingen Rester. I 1999 kommer romanen Hus og hjem om den litt søkende Anne som, sammen med mannen sin, flytter fra storbyen til byen hun er vokst opp i. Her tar hun opp relasjonen til sine barndomsvenninner, men noe skurrer. Uten den store ytre handlingen formår Helle på minimalistisk vis å vise hvordan gamle traumer ubevisst kan styre et menneskes handlinger.

I Finland jubles det over Arto Paasilinnas Kollektivt selvmord (1990), mens islandske Hallgrímur Helgason i romanen 101 Reykjavík (1996) gir et humoristisk innblikk i Reykjaviks natteliv på nittitallet.

Tyske Judith Hermann, født og oppvokst i det tidligere Vest-Tyskland, debuterer i 1998 med novellesamlingen Sommerhus, senere, mens Jenny Erpenbeck, født og oppvokst i det tidligere DDR, debuterer i 1999 med fortellingen Det gamle barnet. Hermann skriver i en minimalistisk stil, mens Erpenbeck, som også er regissør, er kjent for å skrive med en nesten musikalsk rytme med gjentakelser og stram komposisjon.

I Frankrike utgir Michel Houellebecq den første romanen sin, Utvidelse av kampsonen, i 1994, og fire år etterpå leverer han tiårets mest kyniske samfunnsdiagnose med De grunnleggende bestanddeler (1998). Samtidig slår Virginie Despentes ned som en feministisk bombe med debutromanen Knull meg (1994), om to kvinnelige massemordere, mens Annie Ernaux i en selvbiografisk stil skriver om bl.a. kjønn og klasse. Slik skildrer hun i En lidenskap (1991) en kjærlighetsrelasjon til en gift mann, mens hun i Skammen (1997) skriver om sin egen fars drapsforsøk på moren. I Jeg er fortsatt her inne i mørket (1996) er moren i sentrum, men denne gangen med sykdommen Alzheimer som tema.

Etter jordskjelvet i Kobe og det dødelige gassangrepet på t-banen i Tokyo i 1995 føler japanske Haruki Murakami et sterkt behov for å involvere seg i sin egen samtid. I Andaguraundo (‘Undergrunn’, snl.no/Haruki_Murakami) i 1997 og Yakusoku sareta basho de (‘På det lovede sted’, snl.no/Haruki_Murakami) i 1998 bearbeider han landets kollektive traumer, og viser hvordan tiårets overfladiske modernitet plutselig slår sprekker.

Den amerikanske postmodernisten Don DeLillo utkommer med sitt monumentale mesterverk Underverden i 1997. I en episk og fortettet stil skildrer romanen USA i skyggen av den kalde krigen med atomtrussel, søppelhåndtering og teknologi. Romanen innledes med en baseballkamp i 1951, der en ettertraktet baseball forsvinner ut på tribunen, og strekker seg derfra frem til 1990-tallet.

En annen viktig amerikansk forfatter, som debuterer i 1992, er norskættede Siri Hustvedt med romanen Med bind for øynene. I en urovekkende og psykologisk stil skildrer hun den unge studenten Iris’ opplevelser i et kjølig og fremmedgjørende New York, der identitet, kjønn og maktforhold settes på spissen. Hustvedt retter et skarpt og intellektuelt flomlys mot det moderne menneskets sårbarhet og hvordan vi speiler oss i andres blikk.

Dette er virkelig tiåret der Generasjon x både kommer til orde og blir definert. Kanadiske Douglas Coupland skriver den store generasjonsromanen, som også er hans debut, Generasjon X (1991). I en ironisk og fragmentert stil med konstante referanser til massemedier, kjendiser og merkevarer skildrer han tre unge som sliter med å finne ekte mening. Utover på nittitallet følger Coupland opp med verk som Microtreller (1995), der han igjen innfanger tiåret gjennom hverdagen til de første IT-arbeiderne, samtidig som tematikken på foruroligende vis peker frem mot vår egen nåtid.

Amerikanske David Forster Wallace skriver den store postmoderne romanen Infinite Jest (1996). Verket treffer, lik Couplands Generasjon X, tidsånden med sin kritikk av underholdningsindustrien og den moderne ensomheten. Noe skiller seg midlertid fra Couplands bok. Wallace mener nemlig at Generasjons xs bruk av ironi også er det som gjør dem ensomme, og han krever en retur til oppriktighet, sårbarhet og ekte empati. Samtidig spår boken på uhyggelig vis den fremtiden vi lever i nå, med skjermavhengighet og overstimulering.

Bret Easton Ellis, også amerikaner, leverer på sin side tiårets mest kontroversielle og rystende samfunnsdiagnose med romanen American Psycho (1991). Romanen drar nittitallskulturens overfladiske materialisme ut i sitt aller mest ekstreme og groteske ytterpunkt. Gjennom den unge, suksessrike yuppien Patrick Bateman skildres tidens besettelse av merkevarer, status og utseende, men også et enormt kvinnehat. Bokens voldsskildringer overskygger dessverre ofte den underliggende kritikk av bl.a. finansmiljøets kynisme. Nærmere tre tiår senere tar den norske serien Exit på mange måter tråden opp.

Amerikanske Elizabeth Wurtzel leverer en personlig samfunnsdiagnose med sin selvbiografiske debutroman Prozac Nation: Young and Depressed in America (1994). I en rå, intens og usminket stil skildrer hun sin egen destruktive kamp mot en lammende depresjon, og viser hvordan tiårets overfladiske suksesskriterier ikke klarer å døyve en eksistensiell ensomhet.

Det er i denne gjennomgangen av amerikanske forfattere nødvendig å nevne Donna Tartt, som debuterer i 1992 med Den hemmelige historien, der en lukket elitestudentgjeng dras inn i moralsk forfall og drap. En annen debutroman som blir en stor suksess, er Chuck Palahniuks Fight Club (1996). Den handler om en søvnløs kontorarbeider som oppsøker en bokseklubb i håp om å finne veien ut av forbrukersamfunnets overstimulering og inn i en mer fysisk oppriktighet og sårbarhet.

Mot utgangen av tiåret kommer kritikken til orde i kanadiske Naomi Kleins Ingen rom, ingen valgmuligheter, ingen jobber, ingen logo: med merkevareterroristene i siktet (1999). Her oppsummerer Klein de multinasjonale selskapenes kyniske markedsføring og aggressive merkevarebygging, samtidig som selve produksjonen flyttes til underbetalte arbeidere i utviklingsland.

Midt i nittitallskulturens eksistensielle mørke og samfunnskritikk tilbyr to britiske forfattere litterære lysglimt. I Bridget Jones’ dagbok (1996) av Helen Fielding blir den uperfekte, single og sjarmerende Bridget en morsom kommentar til tidens konstante press om å lykkes med karriere, vekt og kjærlighetsliv. Boken definerer en hel sjanger (chick lit) og viser at det å feile i møte med moderne idealer ikke trenger å føre til lammende depresjon, men i stedet kan møtes med humor og befriende selvinnsikt. Mens Fielding ser nittitallet gjennom Bridgets prisme, tar Nick Hornby mennenes perspektiv. I Tribunefeber (1992), High Fidelity (1995) og Gutter er gutter (1998) utforskes mannens ensomhet gjennom fotballfans og musikknerder. I likhet med Fielding lar ikke Hornby sine hovedpersoner forbli i mørket. Tvert imot viser han hvordan hverdagens små og store utfordringer kan føre til ekte menneskelig samhold, sårbarhet og modning.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=019164707

1980-tallet

80-tallet preges av nyliberalistisk økonomi, en intensivert kald krig tilsatt tonene fra musikkvideoer og frykten for AIDS. I USA og Storbritannia setter henholdsvis Ronald Reagan og Margaret Thatcher den politiske dagsordenen. Den kalde krigen når et nytt kokepunkt tidlig i tiåret med USAs rakettopprustning og planer om et rombasert rakettforsvar. Samtidig rystes verden av den blodige Iran-Irak-krigen (1980–1988) og Tsjernobyl-katastrofen i 1986, som setter dype spor i europeisk miljøbevissthet. Tiåret avsluttes med de mest dramatiske omveltningene siden andre verdenskrig når Mikhail Gorbatsjov fra 1985 innfører reformpolitikken glasnost og perestrojka, og Berlinmuren fire år senere faller på fredelig vis kvelden 9. november 1989

Ungdomskulturen går fra pønk til synthpop, glam-metal og en gryende hiphop-bølge. Michael Jackson, Madonna, Prince, U2 og Bruce Springsteen blir store musikalske forbilder, sterkt hjulpet av musikkanalen MTV som etableres i 1981. Samtidig rammes verden av aids-epidemien. Dette fører til at den yngre generasjonen engasjerer seg i solidaritet og global bistand, blant annet gjennom konserten Live Aid i 1985. Teknologien tar store, definerende skritt med PC-en og Mac-en, mens videospillere og bærbare spillkonsoller som Game Boy blir allemannseie. Også filmbransjen påvirkes av store teknologiske nyvinninger med film som for eksempel Star Wars-trilogien, E.T. (1982), Blade Runner (1982) og Tilbake til fremtiden (1985).

I Norge preges 1980-tallet av jappetid, mediemonopolets fall og en politisk dreining. Alta-aksjonene raser tidlig i tiåret, og oljealderen skyter fart når Gullfaks- og Statfjord-feltene settes i drift. Dette utløser en økonomisk optimisme og med den en forbruksfest som varer frem til børskrakket, «Black Monday», i 1987. Samtidig skriver Gro Harlem Brundtland historie som Norges første kvinnelige statsminister i 1981, og hennes regjering fra 1986 utmerker seg med hele 40 prosent kvinner. Det norske kulturlivet opplever en oppblomstring når NRKs kringkastingsmonopol oppløses i 1981, noe som baner vei for nærradioer og kommersiell TV. Norsk musikk erobrer den internasjonale poparenaen for første gang da A-ha topper den amerikanske Billboard-listen med Take on Me i 1985. Tiåret avsluttes med en historisk seier for det samiske folket når Sametinget åpnes i 1989.

I 1980-årene eksploderer det kommersielle bokmarkedet i Norge. Dette skyldes blant annet fremveksten av bokklubber, som sender månedens hovedbok rett hjem til hundretusenvis av nordmenn. Dette utfordrer det tradisjonelle skillet mellom finkultur og populærkultur, og episke slektsromaner, spenningsbøker og intellektuell litteratur er blant 80-tallets bestselgere. For eksempel får Herbjørg Wassmo stor suksess med Tora-trilogien (1981–1986), der hun skildrer livet til tyskerungen Tora som blir seksuelt misbrukt av stefaren. Helt på tampen av tiåret utgir Wassmo Dinas bok (1989), den første boken i en ny trilogi og bestselgersuksess. Denne gangen er handlingen lagt til 1850-tallet, men hovedpersonen, den sterke og egenrådige Dina, minner på mange måter mer om 1970- og 80-tallets nye kvinnetype enn en kvinne fra 1800-tallet.

Det er også nå Margit Sandemo skriver Sagaen om Isfolket (1981-1989). Hele 47 bøker fylt med kjærlighet, mystikk og overnaturlige krefter, blir det til. Serien selger i millionopplag og skaper lesefeber. Det samme gjør Beatles (1984) av Lars Saabye Christensen. Historien om de fire vennene, Kim, Seb, Ola og Gunnar, blir generasjons-romanen alle leser. Gunnar Staalesen får med I mørket er alle ulver grå (1983) og Falne engler (1989) status som Norges ukronede krimkonge, og Roy Jacobsen formår på så mesterlig vis å skildre unge mennesker på et skråplan i debuten Fangeliv (noveller, 1982) at han får Tarjei Vesaas’ debutant pris for den. Også Ingvar Ambjørnsen skildrer mennesker på siden av samfunnet med stor sympati. Dette ses allerede i 23-salen (1981) og igjen i Den siste revejakta (1983) og Hvite niggere (1986). Særlig sistnevnte treffer ungdommen og tidsånden midt i hjertet. Det samme gjør spenningsbøkene om Pelle og Proffen, der den første, Kjempene faller, utgis i 1987.

Når det gjelder Ingvar Ambjørnsen, banet bøkene hans vei for norsk skittenrealisme. Særlig hans tidlige forfatterskap har sterke tematiske og stilistiske fellestrekk med retningen. Mer nærliggende er det likevel å trekke frem amerikanske Raymond Carver. Med sine knappe setninger, utstrakte bruk av undertekst og skildringer av arbeiderklassen, inspirerer han blant andre Per Petterson til å skrive norsk skittenrealisme. Dette ses allerede i debutnovellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987), der karakteren Arvid Jansen og den danske moren hans for første gang dukker opp i drabantbyen Veitvet. I 1989 utkommer romanen Ekkoland, der Arvid igjen har hovedrollen, og klassetilhørighet etableres nå som en rød tråd i Pettersons forfatterskap.

Morten Harry Olsen skriver også innen retningen skittenrealismen. Hans realistiske stil preger debutnovellesamlingen For alt hva vi er verdt (1985), romanen Ganske enkelt Sand (1986) og novellesamlingen En dans til (1988). Jonny Halberg, som også debuterer på åttitallet med novellesamlingen Overgang til tertiær. Gjenfortelling (1989), blir likeledes representant for retningen.

Kjell Askildsen, som ikke skriver innen skittenrealismen, men utpreget realistisk og innen minimalismen, markerer seg i dette tiåret som en novelleforfatter med sans for språk og stemninger. I Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten (noveller, 1983) ser man for eksempel hvordan Askildsen, med nøktern fortellerstil, klarer å få frem store, eksistensielle sannheter.

Haldenseren Bjørn Gunnar Olsen påbegynner i 1982 sin Damhauen-serie med Hud over Damhauen. Bøkene tilhører ikke skittenrealismen, men skildrer på en rå, ærlig og sosialrealistisk måte livet til en del av arbeiderklassen her i Halden.

For Knut Faldbakken fortsetter de antifeministiske beskyldningene fra 1970-tallet med romanen Bryllupsreisen (1982), der en bedratt ektemann ender med å gi sin kone en ørefik. Noen tolker denne scenen som en oppfordring til vold mot kvinner, men samtidig føyer boken seg inn i rekken av fortellinger om 68-generasjonens problematiske samliv og den myke mannens desperasjon i møte med den nye, frigjorte kvinnen.

1980-årene er også postmodernismens tid, preget av metafiksjon, fragmentering, sjangeroppløsning, ironi, parodi og upålitelige fortellere. I Norge debuterer Jan Kjærstad således i 1980 med Speil. Leseserie fra det 20. århundre, der det blant annet veksles mellom realistiske og fantastiske innslag. I 1984 utkommer metaromanen Homo Falsus eller det perfekte mord, der Kjærstad fremstår enda tydeligere som postmodernist. Dette videreføres senere i forfatterskapet gjennom utstrakt sjangerblanding og et språk hentet fra reklame, dataprogrammer og vitenskapelige tekster, samt den upålitelige fortelleren.

Også Dag Solstad prøver seg som postmodernist med metaromanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), der den fiktive hovedpersonen, en arkitekt fra Sandefjord, ringer til forfatteren Dag Solstad. Tor Åge Bringsværd utgir sci-fi-romanene Minotauros (1980) og Ker Shus (1983), der han utforsker eldre og nyere sagn og myter. Med Gobi – barndommens måne (1985) påbegynner han en fembinds romanserie med handlingen lagt til 1200-tallet.

Innen lyrikken utmerker Tor Ulven seg med samlingene Etter oss, tegn (1980), Forsvinningspunkt (1981), Det tålmodige (1987) og Søppelsolen (1989). Diktene hans har i ettertid blitt lest med hans selvmord som bakteppe, men i biografien Skjelett og hjerte: en bok om Tor Ulven (1999) fremhever Torunn Borge og Henning Hagerup lyset som finnes side om side med mørket og pessimismen. I 1987 debuterer Gro Dahle med diktsamlingen Audiens, og hun blir raskt kjent for sin særegne og nesten paradoksale blanding av naivitet og stort underliggende alvor. Også Nikolaj Frobenius debuterer på denne tiden med dikt- og tekstsamlingen Virvl (1986).

I Sverige slår Torgny Lindgren igjennom med Ormens väg på Hälleberget i 1982, mens Göran Tunström får stor suksess med Juloratoriet året etter. Begge bøkene blir nominert til Nordisk råds litteraturpris, en pris kun Tunström vinner, og begge blir senere filmatisert i henholdsvis 1986 og 1996. Stig Larsson (ikke å forveksle med Stieg Larsson), som med Autisterna (1979) markerte starten på en helt ny æra i svensk litteratur, utgir på slutten av tiåret Komedin I (1989). Her forsøker en både demoralisert og alkoholisert forfatter å skrive hovedverket sitt for på den måten å bli sluppet inn i det gode selskap igjen.

I Danmark introduserer Søren Ulrik Thomsen en både reflektert og formbevisst modernisme med debutdiktsamlingen City Slang (1981). Michael Strunge henter på sin side inspirasjon fra punkmiljøet, og insisterer på en mer ekspressiv og høystemt lyrikk med diktsamlinger som Skrigerne (1980), Vi folder drømmens faner ud (1981) og Væbnet med vinger (1984).

Bjarne Reuter, som mange kanskje kjenner som barnebokforfatter, utgir i 1983 romanen Når snerlen blomstrer. Boken følger de tre vennene Erik, Torben og Claus i 1960-tallets Brønshøj, en forstad til København der Reuter selv vokste opp, og utgjør det danske motstykket til Lars Saabye Christensens Beatles. På samme måte som den norske vennegjengen, er også de danske guttene opptatt av musikkgruppen The Beatles. Denne tematikken, oppvekst på 1960-tallet, må med andre ord sies å ha vært en markant trend i 1980-tallets tidsånd.

Sist, men ikke minst må også danske Solvej Balle nevnes. Hun debuterer i 1986 med Lyrefugl, en såkalt robinsonade: en fortelling om en person eller en gruppes overlevelse i isolasjon. I denne romanen er det karakteren Freia som etter en flystyrt havner på en øde øy. Ved hjelp av vitenskap, klassifisering og benevnelse holder hun angsten i sjakk, og med dette ser man også tydelige paralleller til Balles senere storverk, Om utregning av romfang.

I USA debuterer Bret Easton Ellis med Under nullpunktet (1985). Originaltittelen Less Than Zero er en referanse til en sang av Elvis Costello, men boken har også blitt lest som en allusjon til den populære lettbrusen TaB, som man kunne drikke uten konsekvenser, kjemisk fremstilt og helt tom for substans. Boken skildrer en gruppe ungdommer fra overklassen i Los Angeles, der tradisjonelle verdier, moral og grenser ikke lenger eksisterer. Dette har ført til (og det er her TaB-allusjonen oppstår) en indre, postmodernistisk tomhet som døyves med narkotika, tilfeldig sex og alkohol.

En annen amerikaner som tar for seg ungdomstiden, men på en helt annen måte, er Marilynne Robinson. Hun debuterer i 1980 med romanen Huset ved broen, der vi møter to foreldreløse tenåringssøstre som vokser opp med en eksentrisk tante i et kristenkonservativt samfunn. En annen markant stemme som debuterer på 1980-tallet, er David Foster Wallace med The Broom of the System (1987). I 1981 utgir Philip Roth romanen Zuckerman, fulgt av The Anatomy Lesson i 1983. Begge bøkene er fortsettelser av et selvbiografisk prosjekt Roth påbegynte allerede på 1970-tallet om den fiktive forfatteren Nathan Zuckerman. Dette litterære alter egoet bruker Roth nå aktivt til å utforske sitt eget liv, sin rolle som offentlig forfatter og sin jødiske bakgrunn.

Føromtalte Raymond Carver utgir Hva vi snakker om når vi snakker om kjærlighet i 1981. Novellesamlingen inspirerer ikke kun til norsk skittenrealisme, men også minimalisme. Det er likevel ikke Carver selv som skaper den sistnevnte stilen, men hans redaktør, Gordon Lish. Han redigerer nemlig tekstene så kraftig at Carver forsøker å stoppe utgivelsen av dem. Heldigvis får Lish viljen sin, og i dag står novellene som et forbilledlig eksempel på den realistiske og ordknappe stilen som især blir populær på 90-tallet.

Erica Jong får stor suksess med den feministiske romanen Fanny (1980), om en kvinnes opplevelser og eventyr i 1700-tallets England. Også John Updike oppnår stor suksess med Heksene i Eastwick i 1984, mens Don DeLillo utgir Hvit støy i 1985. En satirisk roman om familien Gladney i et amerikansk forbrukersamfunn. Salman Rushdie (født i India, britisk statsborger på 80-tallet og senere bosatt i USA) redefinerer postkolonialisme med Midnattsbarn (1981), før Sataniske vers (1988) utløser en storpolitisk krise. Jonathan Franzen vekker oppsikt med debuten The Twenty-Seventh City (1988), mens Paul Auster får sitt store gjennombrudd med New York-trilogien (1985–1986), som følges opp av Moon Palace i 1989. I 1987 gir Toni Morrison Elskede, en barsk, men også bevegende bok om slaveri, fortidens traumer, spøkelser, lidelse og kjærlighet.

Italienske Umberto Eco slår igjennom med den historiske krimgåten Rosens navn (1980), og i 1988 utkommer Foucaults pendel. I 1985 utgir canadiske Margaret Atwood den dystopiske romanen Tjenerinnens beretning, om et totalitært, religiøst regime som undertrykker kvinner. To år senere bryter japanske Haruki Murakami internasjonalt igjennom med romanen Norwegian Wood (1987), men også Sauejakten (1982) og Dans dans dans (1988) utkommer i denne perioden. Tsjekkisk-franske Milan Kundera utgir Tilværelsens uutholdelige letthet i 1984, der handlingen er lagt til tiden rundt og etter Praha-våren i 1968. Mange leser av den grunn boken som Kunderas endelige brudd med sovjetideologien.

Det er i det hele tatt tiåret for indirekte og direkte kritikk av gamle ideologier. Østtyske Christa Wolf viser i romanen Kassandra (1983) farligheten ved å forby en åpen dialog. I romanen spår den trojanske kongedatteren Trojas fall. Hun advarer, men i stedet for å bli trodd blir hun straffet med døden. Wolf var en troende, men kritisk sosialist. Noe som igjen ses i kortromanen Störfall (1987). Her bruker hun Tsjernobyl-katastrofen i 1986 til å rette et kritisk søkelys mot både det østtyske regimet og det moderne industrisamfunnet generelt. Også vesttyske Günter Grass drar sivilisasjonens utvikling i tvil i romanen Rottinnen (1986).

I Storbritannia debuterer Kazuo Ishiguro i 1982 med Skumring over landskapet, og han slår for alvor igjennom med Resten av dagen i 1989. Sistnevnte er en lavmælt roman om klasse og tapt identitet i etterkrigstidens England. Samtidig kan den leses som en kritikk av nostalgien for det britiske imperiet og klassesystemet. En nostalgi Margaret Thatcher blant annet spilte på politisk.

En annen britisk forfatter, Ian McEwan, starter sin karriere med mørke, psykologiske thrillere, og befester sin posisjon som en av landets fremste forfattere på 80-tallet med Tidebarn (1987). Etter denne blir forfatterskapet mindre makabert, men også i de første romanene, Sementhagen (1980) og Hjelp fra fremmede (1982), er grunntonen mørk.

Franske Marguerite Duras tildeles i 1984 Goncourt-prisen for romanen Elskeren (1984), som er en delvis selvbiografisk fortelling om en femten år gammel pikes stormende forelskelse i en tolv år eldre mann. Romanen foregår i Indokina, der Duras ble født og bodde til hun var omkring atten år. I 1985 gir hun ut Smerten, som også er basert på selverfarte hendelser under og i kjølvannet av andre verdenskrig. Selv om Duras og flere med henne skriver selvbiografisk, og har gjort det lenge, er det først rundt denne tiden ordet autofiksjon for alvor dukker opp. Det er den franske forfatteren og litteraten Serge Doubrovsky som hevder at selvbiografien ikke kan gjenfortelle et helt liv. Når en forfatter i stedet bruker fiksjonens og språkets muligheter, kommer man ifølge Doubrovsky paradoksalt nok mye tettere på den psykologiske og emosjonelle sannheten om et liv og et selv.

Chilenske Isabel Allende får sitt store gjennombrudd med den magisk-realistiske debutromanen Åndenes hus i 1982. Boken og etterfølgeren, Om kjærlighet og skygge (1984), skildrer henholdsvis Augusto Pinochets maktovertakelse og det å leve under hans diktatur. En annen forfatter som skriver innenfor magisk realisme, er colombianske Gabriel García Márquez. Han utgir Beretningen om et varslet mord i 1981 og mottar Nobelprisen i litteratur i 1982. I 1985 oppnår han stor suksess med Kjærlighet i koleraens tid.

Til slutt peker to bøker av sør-afrikanske Nadine Gordimer frem mot apartheidsystemets avvikling og løslatelsen av Nelson Mandela på 1990-tallet. I den dystopiske romanen Julis folk (1981) bryter apartheidregimet sammen etter en voldelig borgerkrig, og i Et villskudd (1987) blir håpet om forandring tydelig, da en hvit sørafrikansk kvinne går fra å være en opprørsk ungdom til å ta en sentral rolle i frigjøringskampen.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=665120923

1970-tallet

Dette tiåret er preget av økonomiske kriser, politisk polarisering og store sosiale omveltninger. USA trekker seg ut av Vietnamkrigen i 1973 og i 1975 slutter krigen. Parallelt med dette, i 1974, ryster Watergate-skandalen amerikansk politikk når president Richard Nixon må gå av. Samtidig står verden overfor dype økonomiske utfordringer under oljekrisene i 1973 og 1979. Tiåret avsluttes med store omveltninger i Midtøsten og Asia i 1979. Først endrer den islamske revolusjonen i Iran maktbalansen når sjahen styrtes, før tiåret rundes av på mest dramatiske vis i romjulen 1979, da Sovjetunionen invaderer Afghanistan. Denne invasjonen setter et endelig punktum for tiårets avspenningspolitikk og sender verden rett inn i en ny, iskald fase av den kalde krigen.

Ungdomsbevegelsen går fra Flower Power til disco og glitterrock, før pønkbevegelsen eksploderer mot slutten av tiåret med sitt rå og systemkritiske uttrykk. Musikalske forbilder blir ABBA, David Bowie, Sex Pistols, Pink Floyd og Bob Marley. Også nye, unge regissører kommer til i dette tiåret. Francis Ford Coppola regisserer Gudfaren i 1972, Roman Polanski Chinatown i 1974, Steven Spielberg Haisommer i 1975 og Martin Scorsese Taxi Driver i 1976. Filmtiåret avsluttes med Coppolas Apokalypse nå! i 1979. Mange i den yngre generasjonen engasjerer seg også i feminismens andre bølge og kjemper for likestilling og selvbestemt abort, mens en gryende global miljøbevegelse fødes med den første feiringen av Jordens dag i 1970. Datateknologien tar også sine første store skritt når Microsoft og Apple etableres midt i tiåret.

I Norge preges 1970-tallet av en opprivende politisk strid og starten på en ny tidsalder. I 1971 starter prøveproduksjonen på Ekofisk-feltet, og oljeinntektene begynner for alvor å transformere Norge til en av verdens rikeste velferdsstater. Samtidig stemmer det norske folket i 1972 nei til medlemskap i EF (EU), noe som skaper dype splittelser i samfunnet. Det norske kulturlivet blir sterkt politisert, anført av den venstreradikale ml-bevegelsen og en offensiv kvinnekamp. Dette sterke samfunnsengasjementet fører til nye lover som forandrer folks hverdag, som arbeidsmiljøloven og loven om selvbestemt abort. Tiåret preges også av store miljøaksjoner og rettighetskamper, som kulminerer med begynnelsen på den opprivende Alta-konflikten i 1979.Dette tiåret er både turbulent og fargerikt. Berlinmuren bygges i 1961, og året etter står verden på randen av atomkrig under Cubakrisen. John F. Kennedy dør i 1963, og i 1965 opptrapper USA deltakelsen sin i Vietnamkrigen. Det er også nå kappløpet om verdensrommet når sitt klimaks med Neil Armstrong som det første mennesket på månen i 1969.

Samtidig går ungdomsmoten fra Rockabilly til Flower Power og de musikalske forbildene blir The Beatles og The Rolling Stones, men også amerikanske stemmer som Bob Dylan, Jimi Hendrix og Aretha Franklin blir populære. Mange unge bryter med sine foreldres verdier ved å eksperimentere med kollektiver, åndelighet og fri kjærlighet. Med dette oppstår ungdomsopprøret og hippiebevegelsen som protesterer mot det etablerte. Selv om studentene (sekstiåtterne) er mest kjent for deres opprør mot universitetene i 1968, er også de imot Vietnamkrigen. Tiåret avsluttes med Woodstock-festivalen i 1969 som blir selve symbolet på den nye generasjonens samhold og budskap om fred.Når det gjelder den norske litteraturen, preges den av tidens mange strømninger og tendenser, der den toneangivende Profil-kretsen går i bresjen for en ny sosialrealisme. I kollektivromanen 25. septemberplassen (1974) fremstiller Dag Solstad eksempelvis Nei-seieren til EF som kulminasjonen av arbeiderklassens og den radikale venstresidens motstand mot makteliten. Også andre Profil-forfattere forsøker å nå arbeiderklassen gjennom realisme fremfor modernisme. For eksempel skriver Tor Obrestad den dokumentariske streikeromanen Sauda! Streik! (1972), mens Espen Haavardsholm skildrer industriarbeidernes hverdag i Historiens kraftlinjer (1975).

Også andre forfattere får suksess med å være politiske. Toril Brekke debuterer i 1976 med Jenny har fått sparken om arbeidskamp på en brødfabrikk, og året etter kommer Dalen Portland av Kjartan Fløgstad. I en helt ny stil skildres overgangen fra bondesamfunn til moderne industrisamfunn, og i 1978 vinner romanen Nordisk Råds litteraturpris. 

Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg blir en av tiårets desidert største salgssuksesser. Den satiriske romanen snur opp-ned på kjønnsrollene i det fiktive landet Egalia og får på den måten vist hvor undertrykkende og absurde de eksisterende patriarkalske samfunnsstrukturene er. Boken regnes i dag som en kultklassiker. Også andre kvinnelige forfattere utmerker seg. Tove Nilsen debuterer med Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken (1974), som kan leses som et innlegg til abortdebatten, og etter den utgir hun Helle og Vera (1975), en bok om lesbisk kjærlighet. Novellesamlingene til Bjørg Vik er også populære, og i mange av novellene skildrer hun nettopp det moderne samfunnets kjønnsroller.

 Også Knut Faldbakken engasjerer seg i kjønnsdebatten. Gjennom fire frittstående romaner setter han mannsrollen under lupen. Etter den første, Adams dagbok (1978), beskyldes Faldbakken for å være antifeminist, da boken leses som et oppgjør med «den myke mannen», en mannstype som dukker opp nettopp på 70-tallet.

Gunnar Staalesens Rygg i rand, to i spann (1975) og den første Varg Veum-boken Bukken til havresekken (1977) blir starten på den moderne, samfunnskritiske krimbølgen. Man kommer heller ikke utenom Den norske Bokklubben og fremveksten av skjønnlitterære billigbøker, som på hver sin måte sikrer massespredning av bøker til folket. 

Det er også nå Lars Saabye Christensen debuterer med diktsamlingen Historien om Gly (1976) som han mottar Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Samme år påbegynner også Ingvar Ambjørnsen sin forfatterreise med diktsamlingen Pepsikyss (selvpublisert). Edvard Hoem, som debuterte i 1969 med diktsamlingen Som grønne musikantar, utkommer med romanen Anna Lena i 1971 og i 1974 kommer Kjærleikens ferjereiser.

I Sverige har arbeiderlitteratur og kollektivromaner lenge stått sterkt, og det fortsetter på 70-tallet hvor Sven Delblanc skriver  Hedebysuiten der Åminne (1970) er den første boken. Bøkene ble filmatisert i 1978. Også Kerstin Ekman utkommer med de første tre av en suite på fire bøker: Kvinnorna och staden der den første boken er Hekseringene (1974), og Sara Lidman begynner på Jernbaneeposet, som ender med å omfatte sju bøker. Hun mottar Nordisk Råds litteraturpris for den andre boken, Vredens barn (1979), i 1980. 

Den svenske litteraturen løfter også frem kvinners usynlige arbeid, seksualitet og undertrykkelse. Maja Ekelöfs dagboksroman Rapport fra en skurebøtte (1970) vekker oppsikt både fordi den utgis som følge av en romankonkurranse, og fordi Ekelöf er en lavtlønnet alenemor til fem barn. Om dagen arbeider hun som renholder, men privat er hun opptatt av litteratur. Kerstin Thorvall skaper røre med Det mest forbudte (1976), en selvutleverende bok om kvinnelig erotikk.Finlandssvenske Märta Tikkanen, som debuterer i 1970, får det store gjennombruddet sitt i 1975 med Menn kan ikke voldtas, en bok som fører til debatt om likestilling i hele Norden. I 1978 kommer diktsamlingen Århundrets kjærlighetssaga om samlivet med den alkoholiserte Henrik Tikkanen. Hun fikk Nordiske Kvinners Litteraturpris for diktsamlingen i 1979. En pris som innstiftes av en gruppe norske litteraturvitere i protest mot Nordisk råds litteraturpris’ favorisering av menn. Kvinnene vil med den nye prisen vise at det også finnes kvinnelige forfattere i Norden. En annen pris som kommer i motvind i dette tiåret, er Nobelprisen i litteratur. I 1974 tildeles den de svenske forfatterne Eyvind Johnson og Harry Martinson. Begge sitter i Det Svenske Akademiet og prisen utløser derfor en voldsom storm med beskyldinger om kameraderi.

I Danmark huskes 70-tallet for bekjennelseslitteraturen, der de kanskje mest kjente er Vita Andersen med diktsamlingene Tryghedsnarkomaner (1977) og Hold kjeft og vær deilig (1978) og Tove Ditlevsen med romanen Gift (1971) og Vilhelms værelse (1975). Dette er verk som også tar opp kvinneliv. Det samme gjør Dea Trier Mørch med romanen Vinterbarn (1976) – filmatisert i 1978 og Suzanne Brøgger med Fri oss fra kjærligheten (1973) og Crème Fraiche (1978). Sistnevnte er et selvbiografisk angrep på kjernefamilien. Blant de mannlige forfatterne er Klaus Rifbjerg fortsatt den ubestridte kongen, men Hans Scherfig oppnår også stor popularitet på 70-tallet. Faktisk oversettes hans kanskje mest berømte bok, Det forsømte forår (1940), til norsk i 1976.

En forfatter som setter et stort avtrykk på 1970-tallet er den russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn. Han tildeles Nobelprisen i 1970, men det er med monu-mentet over ofrene for Stalintidens konsentrasjonsleirer, GULag-arkipelet (1973-1976), han for alvor blir kjent. Trebindsverket er en blanding av historisk dokumentasjon, selvbiografi og vitneskildringer. Ifølge Store norske leksikon sier Solzjenitsyn i 1990 at verket er skrevet med blodet til millioner av mennesker. Den kalde krigen skaper en internasjonal bølge av politiske thrillere og spionromaner med britene Alistair MacLean, John le Carré og Frederick Forsyth som noen av de mest populære. Samtidig velter en grøss-bølge inn over det litterære landskapet. I 1971 utkommer Exorsisten av amerikanske William Peter Blatty, mens to andre amerikanere, Stephen King og Peter Benchley, debuterer i 1974 med henholdsvis Carrie og Haisommer. Alle de tre bøkene blir filmatisert på 70-tallet. 

Av andre populære utgivelser er Tornefuglene (1977) av australske Colleen McCullough, Røtter (1976) av amerikanske Alex Haley og Garps bok (1978) av amerikaneren John Irving. I tillegg utgis en rekke verk av andre kjente forfattere: Havet, havet (1978) av britiske Iris Murdoch, og en rekke amerikanske utgivelser: Jeg tør ikke fly (1973) og Kunsten å redde livet (1977) av Erica Jong, Sangen om Salomon (1977) av Toni Morrison (som debuterer i 1970) med De blåeste øyne, Vær så snill, vær stille, vær så snill (1976) av Raymond Carver, Mitt liv som mann (1974) av Philip Roth, Tiggerpiken(1978) av kanadiske Alice Munro, Agua Viva (1972) og Stjernens time (1977) av brasilianske Clarice Lispector, De usynlige byene (1973) og Hvis en reisende en vinternatt (1979) av italienske Italo Calvino, Burgers datter (1979) av sørafrikanske Nadine Gordimer, Katharina Blums tapte ære (1974) av tyske Heinrich Böll, Livet er et annet sted (1973) og Latterens og glemselens bok (1978) av tsjekkisk-franske Milan Kundera og Livet – en bruksanvisning (1978) av franske Georges Perec.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=936889678

Dette tiåret er både turbulent og fargerikt. Berlinmuren bygges i 1961, og året etter står verden på randen av atomkrig under Cubakrisen. John F. Kennedy dør i 1963, og i 1965 opptrapper USA deltakelsen sin i Vietnamkrigen. Det er også nå kappløpet om verdensrommet når sitt klimaks med Neil Armstrong som det første mennesket på månen i 1969.

I Norge preges 1960-tallet av sterk økonomisk vekst. Mange flytter til byene og den moderne velferdsstaten har sin spede begynnelse. I 1960 starter NRK med faste TV-sendinger og i 1967 etableres Rikskonsertene. Med disse to institusjonene blir informasjon og underholdning tilgjengelig på en helt ny måte. Samtidig får mange tilgang på forbruksgoder som for eksempel TV og bil.

Innenfor litteraturen overtar Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm i 1966 redaksjonen av tidsskriftet Profil. De ønsker å fornye litteraturen og gjennom tidsskriftet introduserer og utforsker de modernismen både nasjonalt og internasjonalt. Spesielt Jan Erik Vold fremmer en ny retning innen lyrikken, nyenkelhet, inspirert av de svenske lyrikerne Lars Bäckström, Sonja Åkesson og Göran Palm. I et enkelt, hverdagslig språk tar diktene opp konkrete, jordnære ting i stedet for abstrakte symboler. Han debuterer med diktsamlingen Mellom speil og speil i 1965. Også mange andre av våre største forfattere debuterer nå: Bjørg Vik med novellesamlingen Søndag ettermiddag (1963), Dag Solstad med Spiraler (1965) og Kjartan Fløgstad med diktsamlingen Valfart (1968).

Jens Bjørneboe går til angrep på fengselsvesenet med Den onde hyrden i 1960, og i 1966 påbegynner han trilogien Bestialitetens historie om menneskelig ondskap med Frihetens øyeblikk som første bok og Kruttårnet som bok to i 1969. Trilogien fullføres i det påfølgende tiåret med Stillheten i 1973.

I Danmark er Klaus Rifbjerg tiårets enfant terrible. Med sin tredje diktsamling, Konfrontation (1960), gir han navn til en helt ny retning, konfrontasjonsmodernisme, der diktene speiler dikterens møte (eller konfrontasjon) med en uforståelig verden. Senere skjer det en ny konfrontasjon, nemlig den mellom leseren og diktets kompleksitet. Av andre kjente danske forfattere kan nevnes Thorkild Hansen og hans trilogi om den danske slavehandelen (1967-1970), Inger Christensens diktsamling det (1969) og Tove Ditlevsens erindringsbøker Barndom og Ungdom (begge 1967), samt psykoseromanen Ansiktene (1968).

Også i Sverige oppstår det en ny retning innen lyrikken. Her er det Öyvind Fahlström som blir pioner innen konkret poesi, der selve ordene og bokstavene er viktigere enn meningen bak dem. Noen svenske forfattere mener at man må vise virkeligheten som den er, og med dette starter Jan Myrdal en bølge av politiske reiseskildringer og dokumentarer med boken Rapport från en kinesisk by (1963). Senere sjokkerer Sara Lidman med Gruva (1968) om arbeidsforholdene i LKABs gruver i Kiruna. Også krimmen politiseres med ekteparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö og deres serie om politimannen Martin Beck (1965-1975). Med serien ønsket de å avsløre svikten i det svenske folkhemmet, og samtidig la de grunnlaget for det vi i dag kjenner som “Nordic Noir”.

Dramatikeren og forfatteren Per Olov Enquist markerer seg som en av de største i Sverige. Han debuterer i 1961 med Kristallögat og får sitt gjennombrudd med Magnetisörens femte vinter i 1964. I 1968 utgir han Legionärerna om en sak fra 1946 der 146 baltere blir utlevert av Sverige til Sovjetunionen. Han får Nordisk Råds litteraturpris for den i 1969. Også Kerstin Ekman, som debuterte i 1959, markerer seg med en rekke kritikerroste kriminalthrillere, før hun får sitt helt store gjennombrudd tidlig på det påfølgende tiåret med Mörker och blåbärsris (1972).

Det er ikke kun i Skandinavia det eksperimenteres med nye retninger og ismer. I Frankrike markeres nyromanen eller nouveau roman med Alain Robbe-Grillets For en ny roman (1963). Denne bevegelsen ønsker som andre i denne perioden å fornye litteraturen og viderefører dermed den modernistiske arven etter blant annet Marcel Proust. Nathalie Sarraute og Marguerite Duras er noen av de franske forfatterne som tar nyromanens prinsipper i bruk. Også Simone de Beauvoir er aktiv og utgir Den bedratte kvinnen i 1967.

En roman som absolutt ikke må glemmes, er Hundre års ensomhet (1967) av colombianske Gabriel García Márquez. Romanen regnes som et litterært mesterverk og banet vei for den magiske realismen og den latinamerikanske litteraturbølgen på verdensbasis.

Også i det tyskspråklige området står litteraturen sterkt. Østerrikske Ingeborg Bachmann fra Gruppe 47 utgir novellesamlingen Tredve i 1961. Samme år debuterer østtyske Christa Wolf med Moskauer Novelle, før hun får sitt store gjennombrudd i både øst og vest med Der geteilte Himmel i 1963. I 1968 utfordrer Wolf sensuren i DDR med romanen Etter Christa T., som blir en bestselger i Vest-Tyskland. Året etter, i 1969, utkommer romanen Tysktime av Siegfried Lenz som tar et kraftig oppgjør med den tyske nasjonalsosialismen.

I USA utkommer Drep ikke en sangfugl av Harper Lee i 1960 og den belønnes med Pulitzerprisen året etter. Videre kommer Joseph Hellers Catch 22 (1961), Ken Keseys Gjøkeredet (1962), Sylvia Plaths Glassklokken (1963), Frank Herberts Dune (1965) og Ursula K. Le Guins Rocannon’s World (1966). Rachel Carsons banebrytende miljøbok Den tause våren kommer i 1962, og i 1966 kommer Truman Capotes dokumentarroman Med kaldt blod.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=255435569

1950-tallet

På 1950-tallet forsøker verden fortsatt å stabilisere seg etter andre verdenskrig. Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til Den europeiske union, stiftes i 1951 og i 1955 inngås Warszawapakten. Samtidig oppstår nye bekymringer. Koreakrigen begynner i 1950 og varer til 1953, mens en studentdemonstrasjon i Ungarn i 1956 fører til en nasjonal revolt mot kommuniststyret. Samme år oppstår Suezkrisen, Sovjetunionen sender i 1957 den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden. Samme år dør Kong Haakon VII og Kong Olav følger etter på tronen.  

Noe nytt for 50-tallet er forandringene blant ungdom. De får mer fritid og også flere penger enn foreldregenerasjonen hadde hatt, og det kommer egne butikker for ungdomsklær. Den norske ungdommen tar til seg internasjonale stilmarkører som for eksempel svarte skinnjakker og hårfrisyrer inspirert av de amerikanske filmidolene Marlon Brando og James Dean, og fra å være Norges stolthet og håp, begynner man nå å tale om «problemungdom» som stjeler biler. Det går enda så langt at det i Oslo i 1956 oppstår opptøyer etter premiere på filmen Rock Around the Clock. Samme år slår Elvis Presley for alvor igjennom, og også han blir representant for den nye ungdomskulturen.  

Når det kommer til litteraturen i disse årene, preges den av kald krig og modernisering. Eksistensialisme og fremmedgjøring er fortsatt aktuelle tematikker sammen med individets plass i et mer teknologisk og byråkratisk samfunn. Alt er i forandring; det er i sannhet ingen hverdag mer, og mange opplever manglende sammenheng og meningstap, og med dette bryter en ny modernisme igjennom, ofte med bruk av symbolikk, brutt kronologi og åpent språk. 

Et eksempel på dette er stykket «Mens vi venter på Godot» av Samuel Beckett som har urpremiere i Frankrike i 1953. De to hovedpersonene, Vladimir og Estragon, venter på Godot som aldri kommer. Ventetiden gjør dem rastløse, og alt blir mer og mer absurd og meningsløst, noe som er i tråd med de franske eksistensialistene omtalt i forrige periode. Mennene er «fanget» i påvente av Godot på samme måte som publikum er «fanget» i salen, og for mange, især etterkigstidsgenerasjonen, blir teateropplevelsen et speil på den tomheten og håpløsheten de føler i det virkelige livet. I Becketts romaner Molly (1950), Malone dør (1951) og Den unevnelige (1953) er den manglende sammenheng i verden også sentral, og til slutt mister selv språket mening. Beckett får i 1969 Nobelprisen i litteratur. 

Med utgivelse av diktsamlingen Løft min krone, vind fra intet (1957) utmerker Paal Brekke seg som en norsk representant for den nye modernismen. Av andre lyrikere i denne perioden kan nevnes Olav H. Hauge, Hans Børli, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Marie Takvam som debuterer i 1952. Også Jens Bjørneboe debuterer som lyriker med Dikt i 1951, og allerede i 1955 får han gjennombruddet sitt med romanen Jonas. Kjell Askildsen debuterer i 1953 med Heretter følger jeg deg helt hjem, men selv om novellesamlingen vekker oppsikt med skildringene av ung seksualitet, slår Askildsen først igjennom på slutten av neste periode. En annen debutant er Elisabeth Dored. I 1955 forteller hun i For meg er jorden rund om sin mann John Doreds liv som utenriksreporter, og i 1959 utkommer «romertidsromanen» Jeg elsket Tiberius. 

Den noe mer etablerte forfatteren, Johan Borgen, skriver trilogien om Wilfred Sagen (Lillelord) fra 1955 til 1957 og i 1959 kommer den mer høymodernistiske romanen Jeg. Med disse markerer Borgen seg som en av de store etterkrigsstemmene med identitetsspørsmål som tema. Også Agnar Mykle utmerker seg, men på en litt annen måte. Høsten 1954 utkommer Lasso rundt fru Luna og i 1956 kommer så Sangen om den røde rubin, som blir skyld i at Mykle og forlagsredaktør Harald Grieg anmeldes for pornografi. De ender med at de blir frikjent, men restopplaget av boken blir likevel inndratt. Dette oppheves dog av Høyesterett året etter. Mykle anklages også for å ha brukt faktiske personer som grunnlag for romanpersonene – en debatt som gir gjenklang i dagens litteratur.  

Alf Prøysen bør også nevnes i denne perioden – både for visene sine, men også for romanen Trost i taklampa (1950) som satte rekord med 52.000 solgte bøker i utgivelsesåret. Romanen settes også opp på Det Norske Teatret i 1952 og blir filmatisert i 1955.  

Som nevnt i innledningen får ungdommen en sentral rolle i denne perioden, og slik er det også innen litteraturen. Den tyske Gruppe 47, som dannes i 1947, ser det for eksempel som sitt fremste formål å fornye tysk litteratur ved å gi unge forfattere en plattform der de kan prøve ut tekster som etterfølgende diskuteres. Én av disse forfattere er Günter Grass som i 1957 leser fra Blikktrommen (1958), og for interesserte kan fortellingen hans, Møte i Telgte (1979), leses som et litterært minnesmerke over gruppen. Av andre forfattere tilknyttet Gruppe 47 er bl.a. Hans Richter, som også grunnla den, Ilse Aichinger, Heinrich Böll, Ingeborg Bachmann og Siegfred Lenz. 

Også i USA blåser det nye litterære vinde. Med Allen Ginsberg i front, blant annet med diktet hans Hyl (1956), oppstår The Beat Generation. Dette er en stor gruppe av unge stemmer som alle ønsker å fange tidens puls, beat. I autofiksjon, spontan lyrikk, satire, politiske manifester og memoarer gjør de opprør mot det amerikanske forbrukersamfunnet, rasismen, kjønnsdiskrimineringen og også forurensningen. De har tro på det gode i mennesket og flere av forfatterne er opptatt av buddhisme og andre former for østlig spiritualitet. Av viktige forfattere i denne gruppen er som nevnt Allen Ginsberg, men også Jack Kerouac som er opptatt av en form for moderne dannelsesreiser. Ut av dette kommer gjennombruddsromanen På kjøret i 1957. En tredje “beatnik” er William Burroughs som blir kjent for å klippe tekster fra hverandre for deretter å sette dem tilfeldig sammen igjen.  

Av andre engelskspråklige utgivelser i denne perioden er Løven, heksa og klesskapet (1950) av C.S. Lewis, Fluenes herre (1954) av William Golding, Ringenes Herre (1954) av J. R. R. Tolkien, Redderen i rugen (1951) av J. D. Salinger, Usynlig mann (1952) av Ralph Ellison, Kom hjem, kom hjem! (1950) og Fahrenheit 451 (1953) av Ray Bradbury. Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet utkommer i 1952, og samme år kommer Øst for Eden av John Steinbeck. I 1955 utgir Vladimir Nabokov Lolita og i 1958 utkommer novellesamlingen Frokost på Tiffany (1958) av Truman Capote. Arthur Miller, som allerede i 1949 får suksess med En handelsreisendes død, blir på 1950-tallet et av «McCarthyismens» mange ofre fordi stykket hans, Smeltedigelen (1953), blir lest som en kritikk av den intense, antikommunistiske forfølgelsen og paranoiaen som preger USA i denne perioden.  

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=307934508

1940-tallet

Første halvdel av 40-tallet er preget av andre verdenskrig og okkupasjonen. Litteratur og kunst som ikke samsvarer med tysk ideologi blir underlagt sensur. Dette fører til en aktiv illegal litterær virksomhet og eksillitteratur.

Et av de dikt som sirkulerer i hemmelighet, er «Aust-Vågøy» (1941) av Inger Hagerup. Etter sigende skriver hun det som en umiddelbar reaksjon på bombingen i Nord-Norge. Også ungarsk-britiske Arthur Koestler reagerer på virkeligheten. Det gjør han blant annet i Mørke midt på dagen (1940), der han i romanform avslører Stalins skrekkregime.

Også Gunvor Hofmo reagerer. Allerede i debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene (1946) kan man finne sitatet: Gud, hvis du ennå ser:/ Det er ingen hverdag mer. Sjokket etter andre verdenskrig fortsetter i hennes andre diktsamling, Fra en annen virkelighet (1948) der titteldiktet inneholder følgende verslinjer: Jeg er på den andre siden/ der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Det er sannsynligvis også et annet sjokk som preger Hofmo i tiden etter krigen. Hun har nemlig måttet se sin kjæreste, den jødiske Ruth Maier, bli arrestert og sendt til Auschwitz i november 1942 hvor hun dør.

Sigrid Undset er aktiv under andre verdenskrig, men ikke fra Norge. Via Sverige, Russland og Japan reiser hun til USA, hvor hun bor i eksil i Brooklyn, New York. Her markerer hun seg som en sterk antinazistisk stemme gjennom artikler, essays og radioinnslag. Det er også i USA hun skriver boken Tilbake til fremtiden (utgitt i 1942 i USA og i 1949 i Norge) – en selvbiografisk skildring av hennes flukt fra nazistene etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940.

Torborg Nedreaas får i 1941, under psevdonymet Tore Johan Rask, satt opp stykket Magdalene i Bergen, dessverre fik oppsetningen dårlig kritikk, men i 1945 får hun suksess som forfatter med novellesamlingen Bak skapet står øksen. I 1947 utkommer romanen Av måneskinn gror det ingenting, der hun tematiserer illegale aborter. Gunvor Hofmo utgir i 1945 Jeg vil hjem til menneskene og samme år kommer også Vi overlever alt av Arnulf Øverland. Også Tarjei Vesaas er aktiv på 40-tallet. Det er blant annet her han begynner å eksperimentere med romanformen. I Kimen (1940) kommer dette frem i handlingen som strekker seg over ett eneste døgn, mens Huset i mørkret (1945) er en allegorisk roman om okkupasjonen. Manuskriptene til Bleikeplassen (1946) og Tårnet (1948) ligger nedgravd til krigen er slutt, men her er det symbolene som er det eksperimenterende. Sigurd Evensmo debuterer i 1945 med Englandsfarere om motstandskampen og senere kommer trilogien Grenseland, Flaggermusene og Hjemover (1947 – 1951) om mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.

Jødiske Stefan Zweig må flykte fra nazistene og lever i eksil fra 1934 til 1942. I denne perioden skriver han Verden av i går: en europeers erindringer (1941) og Sjakknovelle (1942). I begge bøkene ser man tydelig hvordan Zweig har mistet troen på humanismens evne til å bekjempe den politiske utviklingen i Europa – noe som fører til hans selvmord i 1942. F. eks. utspiller novellen seg på et passasjerskip der et sjakkparti mellom to menn, Mirko Czentovic og Dr. B, kan leses som kampen mellom nazismen og humanismen.

Ernest Hemingway utkommer med Klokkene ringer for deg i 1940 med den spanske borgerkrigen som bakteppe, mens John Steinbeck utgir Natt uten måne i 1942 der motstandskampen i Norge er sentral for handlingen. Steinbeck tildeles Kong Haakons frihetsmedalje for boken og mottar den i 1946 i Oslo.

Etter andre verdenskrig dukker spørsmål om skyld, ansvar og motstand opp og angst ses nå som det moderne menneskes opplevelse av å være lammet og isolert i en absurd verden. Denne tendensen finner man allerede i debutromanen av filosofen Albert Camus, Den fremmede, fra 1942, men også i britiske W. H. Audens diktsyklus The Age of Anxiety fra 1947. Her søker de fire hovedpersonene trøst i alkohol og innadvendte drømmerier og selv om diktet er fra før Hiroshima fungerer atombomben – den totale utslettelsen – som bakteppe for personenes angst: døden er hverken individuell eller heroisk, men enorm, vilkårlig og teknologisk.

Selv om krigen ryster englenderne, rokker den ikke ved det gamle klassesamfunnet, og mistroen til kommunismen viser seg allerede i 1945. Dette ses blant annet i førnevnte Arthur Koestlers essaysamling Yogien og kommissæren (1946) og i romanen Animal farm (1945) av George Orwell. Koestler hevder at Sovjetunionens maktpolitikk hele tiden hadde til formål å underlegge seg Europa, mens grisene på bondegården i Animal farm blir den nye klasse som undertrykker de andre dyrene. Grisen Napoleon minner om Josef Stalin, og selv om satiren er tykk, er det tydelig å se den underleggende kritikken av stalinismen. Denne kritikken av totalitære maktstrukturer videreføres i framtidsromanen Nittenåttifire (1949). Her skildres England som en ettpartistat med et allestedsnærværende hemmelig politi, politiske rettssaker og falske tilståelser, der kun makteliten har tilgang til luksusvarer.

Dokumentariske beretninger fra fangeleirer og motstandskamp utkommer nå i bokform. Et eksempel er Kristus kom bare til Eboli (1948) av italienske Carlo Levi som skildrer et bondesamfunn preget av nød, sykdom og forfall. Britiske Graham Greene utgir i 1948 en av sine aller mest populære romaner: Den dypeste grunn, som er basert på de erfaringene han gjør seg som intelligensoffiser i Sierra Leone i 1941.

Også skjønnlitterært forsøker forfattere å forstå nazismen og vanlige menneskers handlinger under krigen. I Møte ved milepelen (1947) viser Sigurd Hoel for eksempel hvordan selv de minste valg kan drive mennesket i en bestemt retning der forskjellen mellom godt og ondt først kan bedømmes i ettertid.

Under okkupasjonen støttet Knut Hamsun Hitler aktivt, men han slipper tiltale da psykiatere i 1946 konkluderer at han har “varig svekkede sjelsevner”. Likevel publiserer han i 1949 Paa gjengrodde stier – en erindringsbok om tiden i husarrest og de medisinske observasjonene han undergikk.

I Sovjetunionen utkommer det heroiske romaner om “den store fædrelandskrigen” og det sovjetiske systemets overlegenhet – f.eks. Den unge garde (1945) av Aleksandr Fadejev – , mens nederlaget og atombombens redsel i Japan fører til realistiske romaner preget av dyp pessimisme. Her kan blant andre nevnes Synkende sol (1947) og Uskikket til menneske (1948) av Osamu Dazai. “Desoerat appell” og “Knakketiknakk” er de eneste verker oversatt til norsk. Yukio Mishima får sitt gjennombrudd med romanen En maskes bekjennelser (1946) som har en seksuell avvikers ensomhet som tema og plasserer Mishima blant Japans fremste forfattere etter krigen. Av andre kan nevnes Jun’ichirō Tanizaki som fullfører verket Søstrene Makioka (1943 – 1948), en nostalgisk skildring av en svunnen tid før krigen. Fra dette verket er “Lett snø” oversatt til norsk (Japan forteller). Yasunari Kawabata fullfører Snelandet i 1948, som senere bidrar til hans Nobelpris i 1968.

I Vest-Tyskland blir eksilforfatterne møtt med reservasjon. Ettersom de hadde rømt under krigen, hadde de ingen rett til å uttale seg på tyskernes vegne. Hovedverket om Tysklands vei mot nazismen, Doktor Faustus (1947) av Thomas Mann, får dermed ingen anerkjennelse i hjemlandet. En rekke hjemvendte forfattere – Brecht, Anna Seghers, Johannes R. Becher og Stefan Heym – tar konsekvensen og bosetter seg i Østsonen.

Sammen med tideligere nevnte Albert Camus dukker også filosofene Simone de Beauvoir og Jean Paul Sartre opp. De er alle tre franskmenn, ateister og eksistensialister, men mens Camus er kjent for det absurde i menneskets søken etter mening i en verden uten mening, mener Sartre at mennesket er dømt til frihet og på den måten skaper vi oss selv gjennom valg. Simone de Beauvoir utvider frihetsbegrepet til også å gjelde kjønn: Man fødes ikke som kvinne, man blir det som en følge av (en patriarkalsk) oppdragelse og forventninger.

Som en direkte reaksjon på krigens kaos og traumer, skifter kunstscenen fra Paris til New York. I 1952 – altså i neste periode, men strømningene begynner i kjølvannet av andre verdenskrig – skriver den amerikanske kunstkritikeren Harold Rosenberg artikkelen The American action painters der setningen «det finnes ingen virkelighet annet enn i handling» fra Sartres bok Eksistensialisme er humanisme (utgitt i Frankrike i 1946 og i engelsk oversettelse i 1948) blir fundamentet for retningen action painting – en abstrakt ekspresjonisme, der den kunstneriske prosessen er det egentlige motivet. En av de mest kjente «handlingsmalere» er amerikanske Jackson Pollock.

Truman-doktrinen i 1947 markerer starten på den kalde krigen. Med den støtter USA aktivt frie nasjoner som gjør motstand mot kommunistisk undertrykkelse og sovjetisk innflytelse. Samtidig skaper doktrinen det ideologiske grunnlaget for en jakt på kommunister også i det offentlige liv, noe som tar til etter den sovjetiske atombomben i 1949 og Korea-krigens utbrudd i 1950.

Barnelitteraturen har vært så godt som fraværende i de tidligere periodene, men når det kommer til 40-tallet er det vanskelig å komme utenom svenske Astrid Lindgren og finlandssvenske Tove Jansson. Etter å ha skrevet for ukeblader, debuterer Lindgren i 1944 med boken Britt-Mari letter sitt hjerte, men allerede året etter får hun sitt litterære gjennombrudd med Pippi Langstrømpe. Her etter utgir hun en Pippi-bok i året frem mot 1949 hvor boken Nils Karlsson-Pyssling utkommer. Allerede i 1933 utgir Tove Jansson billedboken Sara och Pelle och Neckens bläckfisker, men så, under andre verdenskrig, begynner hun å skrive fortellingene fra Mummidalen. I 1945 kommer den første boken, Småtrollene og den store oversvømmelsen, og i 1948 får hun det store gjennombruddet med den tredje boken om mummitrollene, Trollmannens hatt.

Kanskje det også er på sin plass å nevne den amerikanske filmprodusenten Walt Disney, og ikke minst tegneren Carl Barks, i forbindelse med barnelitteraturen, ettersom tegneserieheftene om Donald Duck ser dagens lys i 1948.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=200693234

1920-1939

I denne perioden bryter modernismen for alvor igjennom, samtidig som litteraturen blir et viktig redskap i politiske og sosiale debatter. Første verdenskrig, den første store industrielle krigen med helt enorme tapstall til følge, preger årene fram mot andre verdenskrig. Den tyske litteraturkritikeren, Walter Benjamin, skriver i essayet «Erfaring og fattigdom» (1933), hvordan soldatene vender hjem fra fronten, ikke rikere på historier, men tause. Fordi gamle erfaringer verken kan forklare eller romme krigens redsler, har soldatene, ifølge Benjamin, intet språk for det de har sett og opplevd. Dette forsterker følelsen av fremmedgjøring og desillusjonering fra forrige periode, noe som ses tydelig i danske Tom Kristensens roman Hærverk fra 1930, der dikteren Steffensen (visstnok inspirert av Aksel Sandemose) skriver følgende strofe i et dikt, her gjengitt i den originale språkdrakten:

Asiatisk i velde er angsten./ Den er modnet med umodne år./ Og jeg føler det daglig i hjertet,/ som om verdener daglig forgår.

I 1929 inntreffer børskrakket på Wall Street som blir starten på den store depresjonen. Dette er den største økonomiske krisen i verdenshistorien, og preger dermed også de kulturelle strømningene.

Et annet drastisk vendepunkt skjer i 1933 med nazistenes maktovertakelse i Tyskland. Dette fører til en umiddelbar nazifisering av tysk kulturliv og brenning av bøker skrevet av bl.a. Karl Marx, Sigmund Freud, Bertolt Brecht, Stefan Zweig og Erich Maria Remarque. Tyske kulturinstitusjoner og forlag tvinges inn i nazistisk ideologi, og litteratur som ikke passer inn, blir forbudt. Mange forfattere blir tvunget til taushet og vil de ikke det, må de flykte (bl.a. Thomas Mann og Bertolt Brecht gjør dette), noe som fører til sjangeren «eksillitteratur» – en motstandsstemme mot nazismen.

Også Den spanske borgerkrigen (1936-1939) spiller en rolle for kunst og kultur, idet den inspirerer en hel generasjon kunstnere, forfattere og intellektuelle til å ta et aktivt standpunkt gjennom sin kunst. Mest kjent er Pablo Picassos antikrigsverk Guernica (1937), som er malt som en reaksjon på det tyske og italienske flyangrepet på den baskiske byen med samme navn. Slik som det er tilfellet i Tyskland, flykter mange av Spanias kunstnere og intellektuelle i eksil, der de forsetter å virke. Et annet likhetstrekk er Franco-regimets strenge sensur. Blant annet ble regional kultur undertrykt.

I Norge er Arnulf Øverland og Nordahl Grieg sentrale lyrikere. Arnulf Øverland debuterer allerede i 1912 med diktsamlingen De hundrede violiner, men får først det reelle gjennombruddet senere. Til eksempel er diktet ”Du må ikke sove” først å finne i diktsamlingen Den røde front fra 1937. Nordahl Grieg, som jobber som journalist, skriver reisebrev og essays, men mest kjent er diktene fra andre verdenskrig, som han leste i BBCs norske sendinger.

En annen viktig «norsk stemme» i denne perioden er Sigurd Hoel, som debuterer i 1922 med novelle-samlingen Veien vi gaar. I 1927 kommer gjennombruddet Syndere i sommersol (filmatisert i 1934 og igjen – på svensk – i 2001). Hoel skildrer ungdommelig ensomhet og lengsel, autoritetsfrykt, angst, erotikk, forelskelse og ja, svik med stor psykologisk innsikt, samtidig som han blir kjent for sitt engasjement i kulturdebatten og sin innflytelse som litteraturkritiker og hovedkonsulent på Gyldendal, samtidig som han sammen med Arnulf Øverland og dramatikeren Helge Krogh er en sentral skikkelse i mellomkrigstidens kulturradikalisme.

Kulturradikalismen er en venstreintellektuell strømning som på mange måter er inspirert av Georg Brandes parole fra 1871 – at kunstens formål er å sette problemer under debatt. I mellomkrigstiden kjennetegnes strømningen gjennom en antiautoritær holdning mot tradisjonelle konvensjoner, kristen moral, borgerlig konformitet og seksuell frigjøring, og spiller dermed en viktig rolle i moderniseringen av det norske samfunnet.

Dansk-norske Aksel Sandemose, som deler mange av kulturradikalismens holdninger, er en god venn til Sigurd Hoel og blir gjennom ham introdusert til psykoanalysen, som kommer til å spille en viktig rolle for bøkene hans. Særlig interessert blir han i Sigmund Freuds drømmeteorier og Ødipus-komplekset. I 1933 utkommer hans vel mest kjente bok, En flyktning krysser sitt spor, der Sandemose formulerer Jantelovens ti bud – en kritikk av smålig likhetstanke og skepsis mot de som skiller seg ut eller skryter av egne suksesser, som i siste instans dømmer menneskene til ensomhet.

Også Cora Sandel (et pseudonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius) skriver psykologiske romaner om individets indre konflikter, mens Tarjei Vesaas utvikler et mer symbolsk og modernistisk uttrykk mot slutten av perioden. Sandel debuterer i 1922 med novellen Rosina som sammen med en annen novelle vekker Harald Grieg, redaktør på Gyldendal, sin interesse. Sandel bor i store deler av livet utenfor Norge, noe som sannsynligvis preger eksilproblematikken i mange av bøkene hennes. Kvinnene er enten på flukt eller befinner seg på annen måte utenfor fellesskapet. Hovedverket i forfatterskapet må sies å være Alberte-trilogien (1926, 1931 og 1939), som tar opp den kvinnelige kunstners kamp for å finne sin egen stemme og ikke minst mot til å satse på egne kunstneriske evner, og også her dukker eksilproblematikken opp: Alberte ønsker å leve som kunstner, men hemmes av en patriarkalsk samfunnsstruktur. Tarjei Vesaas debuterer medMenneskebonn i 1923 og de første bøkene hans er preget i den nyromantiske tradisjonen, men fra Dei svarte hestane (1928) og ut over går forfatterskapet mot realisme og derfra videre i en eksperimentell og lyrisk retning, især etter 1939.

Sigrid Undset forlater i disse årene moderniteten og skriver romanene om Kristin Lavransdatter (1920, 1921 og 1922). Stortinget bevilger henne diktergasje samme år som siste bind i trilogien utkommer. og i 1928 mottar hun Nobelprisen i litteratur, åtte år etter Knut Hamsun, som blant annet utgir Konerne ved Vandposten i 1920, Landstrykere i 1927, August i 1930 og Ringen sluttet i 1936.

Olav Duun, som allerede debuterte i 1907, avslutter i 1923 seks-binds-verket Juvikfolket, som er ett av hovedverkene i forfatterskapet sammen med Medmenneske-trilogien (1929-1933). Duun blir flere gange nominert til Nobelprisen i litteratur for Juvikfolket, men får den aldri. Hvis man synes disse verkene blir for mye så kan Duuns noveller anbefales i stedet for. For eksempel er novellesamlingen Vegar og villstig (1930) meget moderne, selv om samlingen er forankret i miljøer som er kjent for forfatterskapet. Også Johan Falkberget debuterer lenge før denne perioden, nemlig i 1902, men det er med Den fjerde nattevakt (1923) og Christianus Sextus (1927-1935) han for alvor markerer seg som en viktig forfatter.

I Sverige markerer Pär Lagerkvist seg som en av de viktigste svenske modernistene i verker som Bödeln (1933) og diktsamlingen Ångest (utgitt i 1916, men fortsatt toneangivende i 20-årene), og også han mottar senere Nobelprisen (1951). Lyrikeren Karin Boye debuterer med diktsamlingen Moln i 1922 og allerede i samlingene Gömda land (1924) og Härdarna (1927) plasseres hun blant samtidens fremste lyrikere i Sverige. Det er også verd å merke seg den selvbiografiske romanen Kris (1934) og dystopien Kallocain (1940, men sannsynligvis skrevet før). Boken er et viktig bidrag til den totalitære kritikken og er på høyde med Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden fra 1932 og George Orwells 1984 fra 1949.

Av andre svenske forfattere kan nevnes Harry Martinson som med sine sanselige naturbeskrivelser og sin språklige fornyelse, blant annet i Nässlorna blomma (1935), markerer seg i den svenske arbeiderlitteraturen. Også Vilhelm Moberg slår i denne perioden igjennom med romanen Raskens (1927). Likevel er han i dag mest kjent for sin romanserie om den svenske emigrasjonen til Nord-Amerika, utgitt mellom 1949 og 1959. Sist, men ikke minst, er det lyrikeren Erik Axel Karlfeldt. Han utgir i 1927 diktsamlingen, Hösthorn, en mer lavmælt og personlig samling med religiøse motiver. I 1931 tildeles han posthumt Nobelprisen i litteratur. Finlandssvenske Edith Södergran, som debuterte med diktsamlingen Dikter i 1916, introduserer frie vers i Skandinavia, og diktene hennes er ofte preget av en intens lengsel, gjerne mot døden, og dype personlige følelser. Hun er inspirert av Nietzsche, tysk ekspresjonisme og fransk symbolisme.

I Danmark entrer en ny stjerne i 1934 den litterære verdensscenen. Under pseudonymet Isak Dinesen utgir Karen Blixen Syv fantastiske fortellinger på engelsk (Seven Gothic Tales). Boken blir en umiddelbar suksess og kommer året etter på dansk. I 1937 kommer Den afrikanske farm på dansk, men igjen under pseudonym. Samme år utkommer boken i England (Out of Africa) og året etter i USA, der den – slik Seven Gothic Tales også ble det – blir kåret til «Book of the Month» i bokklubben av samme navn. Johannes V. Jensen fullfører sitt store verk, Den lange rejse, i 1922 – en mytebåret beretning i seks bind om dannelsen av det nordiske mennesket opp gjennom tidene. Han tildeles Nobelprisen i litteratur i 1944. Også Jacob Paludan er en populær forfatter i tiden, kanskje mest kjent for dannelsesromanen, Jørgen Stein (utgitt i to bind i henholdsvis 1932 og 1933), som beskriver generasjonen etter første verdenskrig, også kjent som «The lost Generation». Helt på tampen av denne perioden debuterer Tove Ditlevsen med diktsamlingen Pigesind (1939).

Et kanskje ukjent navn for et norsk publikum er danske Karin Michaëlis. Hun debuterte allerede i 1895, men blir intet mindre enn verdensberømt med brevromanen Den farlige alder (1910), der hun skriver om seksuell lengsel hos en kvinne i overgangsalderen. Også den feministiske romanen Hjertets vagabond (1930), som finnes på norsk i en ny oversettelse fra 2026, er å regne som et hovedverk i forfatterskapet.

Utenfor Skandinavia utgir James Joyce Ulysses i 1922 – et verk som endrer den moderne romanen. T.S. Eliot utgir samme år Det øde landet om etterkrigstidens desillusjon. Virginia Woolf er også aktiv i disse årene med Mrs. Dalloway i 1925 og Til fyret i 1927 – begge kjent for den modernistiske «strøm av bevissthet». I 1925 skildrer F. Scott Fitzgerald jazzalderen og dens overfladiskhet i Den store Gatsby, og i 1929 utkommer Larmen og vreden av William Faulkner. Boken skildrer det moralske og økonomiske forfallet til en aristokratisk sørstatsfamilie i en eksperimentell og dermed modernistisk stil. Viktig er også Ernest Hemingway. Han utgir blant andre Og solen går sin gang (1926) og Farvel til våpnene (1929), som begge definerer en hel generasjon. Også Ezra Pound utmerker seg i denne perioden. For eksempel mener mange at Homage to Sextus Propertius (1919) og Hugh Selwyn Mauberly (1920) er blant hans betydeligste verk.

Også amerikanske John Steinbeck er å finne i denne perioden. Mest kjent er nok Om mus og menn fra 1937 og Vredens druer fra 1939, hans hovedverk og trolig en av de viktigste bøkene i et forfatterskap, som spenner bredt. En bok, som først ble riktig kjent i Norge i 2002, er streikeromanen Det edle sinnet fra 1936. Her skildrer Steinbeck en gruppe fruktplukkere som, på tross av frykten for å tape, står sammen i kampen for høyere betaling. Boken skaper stor debatt i sin samtid og regnes i dag som opptakten til Vredens druer.

Den britiske dikteren W.H. Auden vender især Eliot og Pounds ryggen gjennom å hylle industrialismen, især dens arkitektur, noe som ses i diktet «Sir, No Man’s Enemy» (1930 i Poems). Auden engasjerer seg også i den spanske borgerkrigen, men etter å ha immigrert til USA i 1939, forholder han seg til dette med en ironisk distanse. Mange mener at noen av Audens vakreste dikt finnes i samlingen Look, Stranger! fra 1936. Noen kjenner sikkert igjen diktet «Funeral Blues» fra filmen Fire bryllup og en gravferd fra 1994: “He was my North, my South, my East and West/ My working week and my Sunday rest/ My noon, my midnight, my talk, my song;/ I thought that love would last for ever: I was wrong”. Selve diktsamlingen, Look, Stranger!, blir filmatisert under samme tittel i 2010.

I 1920 debuterer også britiske Agatha Christie som snart blir verdens mestselgende krimforfatter i denne perioden. Fire år senere utkommer Trollfjellet av Thomas Mann, og i 1925 utgis Prosessen av Franz Kafka posthumt. Erich Maria Remarque skriver antikrigsromanen Intet nytt fra Vestfronten i 1929, samme år som Thomas Mann tildeles Nobelprisen i litteratur. I 1939 utgir han romanen Lotte i Weimer, der han lar en gammel Johann Wolfgang von Goethe få møte sin ungdoms kjærlighet – og muse – fra Unge Werthers lidelser (1774). Dessverre har også Lotte blitt eldre. Hun er nå 63 og mor til intet mindre enn elleve barn. Hun er med andre ord et helt vanlig menneske som har blitt opphøyd til kunst gjennom geniets blikk. I 1933 påbegynner Mann roman-kvartetten Josef og hans brødre, som først ferdiggjøres i 1943.

Dramatikeren Bertolt Brecht debuterte i forrige periode, men også han markerer seg for alvor nå. Av skuespill kan nevnes Trommer i natten (1922), Tolvskillingsoperaen (1928) i samarbeide med komponisten Kurt Weill, Fru Carrars gevær (1937), Galileos liv (1938) og Mor Courage og barna hennes (1939). I løpet av Brechts virke blir stykkene hans mer og mer poliske. Han legger ikke skjul på at han er marxist og må i 1933 flykte fra Tyskland. Etter korte opphold i andre land bosetter han seg i Danmark fram til 1939, først hos forfatteren Karin Michaëlis på Thurø, og senere i eget hus ved Svendborg.

Mengden av viktige forfattere i denne perioden er enorm – bare ta en titt på Nobelprisvinnerne -, men av og til må det hugges en hæl og klippes en tå, så siste forfatter ut er den spanske poeten og dramatikeren Federico García Lorca. I 1931 (påbegynt i 1921) kommer Dikt om den dype sang (på norsk i 1978) og i 1935 utgis Dikt om døden (på norsk i 1966). Sistnevnte er til ære for Lorcas venn som dør under tyrefektning. Lorca er også kjent som dramatiker. NRK sender hørespillet Den vakre skomakerfrua (fra 1930) i 1968, og igjen i 1976 sendes: Don Perlimplins kjærleik til Belisa fra 1933. Også Det Norske Teatret oversetter Lorcas stykker og setter landsbytragediene Blodbryllaupet og Yerma opp i henholdsvis 1946 og 1955. Lorca blir myrdet av Franco-tilhengere i 1936, og den tredje landsbytragedien, Bernandas hus blir dermed funnet blant hans etterlatte skrifter. Stykket settes opp på Nationaltheatret i 1947 og igjen i 1980.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=137855484

1900-1919

Perioden fra 1900 til 1919 preges av realismen og nyromantikken, samtidig som modernismen vokser mer og mer fram. Økt industrialisering har fått folk til å flytte til storbyene, og skildringer av angst og følelsen av å være fremmedgjort blir fremtredende tematikker i litteraturen. Første verdenskrig (1914–1918) bidrar dessuten til en mer desillusjonert litteratur og forsterker bruddet med tidligere idealer.

I Norge er Knut Hamsun fortsatt sentral med romaner som Markens grøde (1917), der naturdyrking kombineres med psykologisk innsikt. Sigbjørn Obstfelder, som dør i 1900, regnes som en tidlig modernist, mens Vilhelm Krag representerer en mer tradisjonell nyromantisk lyrikk. Samtidig utvikler realismen og naturalismen seg mer til en sosialrealisme blant annet hos Kristofer Uppdal som i romansyklusen Dansen gjenom skuggeheimen (1911-1924) skildrer arbeiderbevegelsens fremmarsj og industrialismens gjennombrudd i det gamle bondesamfunnet. I 1907 debuterer Sigrid Undset med en moderne dagbokroman, Fru Marta Oulie, som innledes med den berømte setning: «Jeg har været min mand utro». Fortellerstrukturen minner om måten Sigmund Freud i samtiden psykoanalyserte kvinners sjeleliv, og allerede i 1908 er Undset igjen klar med en ny bok, novellesamlingen Den lykkelige alder, som lik debuten skildrer kvinners vanskelige posisjon i et moderne samfunn. I 1911 kommer romanen Jenny, om den suksessfulle kunstner som ender med å ta sitt eget liv, fordi hun ikke kan få et lykkelig liv med en mann. Romanen skaper stor debatt, idet både kvinnesakskvinner og konservative kvinner lar seg forarge.

August Strindberg fortsetter å prege litteraturen i disse årene. Det er blant annet her han skriver skuespillet Et drömspel (1902), samt romanene Götiska rummet (1904) og Svarta fanor (1907). Hjalmar Söderberg utgir Den allvarsamme leken i 1912. Også Selma Lagerlöf er aktiv og utgir Jerusalem (1901-1902), Nils Holgerssons forunderlige reise (1906) og Keiseren av Portugalia (1914).

I Danmark utkommer Kongens fald (1900-1901) av Johannes V. Jensen, mens Henrik Pontoppidan avslutter dannelsesromanen, Lykke-Per, i 1904. Per, som etter et voldsomt farsoppgjør drar ut og dannes som menneske for til slutt å finne roen og ikke minst seg selv i det Thy han som ung forlot. Også Martin Andersen Nexø er produktiv i disse årene og skriver både Pelle Erobreren (1906-1910) og Ditte Menneskebarn (1917-1921). Den unge innvandreren Pelle, som på tross av dårlige oppvekstsvilkår, får et godt liv, mens proletarpiken Ditte blir offer for et umenneskelig samfunn.

Thomas Mann utgir ett av sine hovedverk, Buddenbrooks, i 1901 og elleve år etter kommer Døden i Venedig. Det er også i denne perioden tsjekkoslovakiske Franz Kafka er aktiv, men det er kun de tre novellene «Dommen», «Fyrbøteren» (begge utgitt i 1913) og «Forvandlingen» (1915) han selv velger å utgi. Resten av forfatterskapet utgis posthumt av vennen Max Brod mot Kafkas vilje. Sveitsiske Hermann Hesse får sitt gjennombrudd i 1904 med romanen Peter Camenzind om den unge gutten fra fjellene som utvikler seg til å bli en vellykket forfatter. I 1905 utkommer Hesse med nok en utviklingsroman, Under hjulet, som viser et rigid skolesystems innvirkning på et ungt og følsomt sinn. Et motiv som går igjen i romanen Gertrud fra 1910 og novelletrilogien Knulp fra 1915. I 1910 utkommer storbyromanen Malte Laurids Brigges opptegnelser av østerrikske Rainer Marie Rilke. Boken bli ansett for å være en kultbok, da især unge lesere kjenner seg igjen i hovedpersonens fremmedgjorthet og angst. Le Monde og Die Zeit har dessuten kåret romanen til ett av 1900-tallets viktigste verk. En siste tyskspråklig forfatter, man ikke kommer utenom i denne perioden, er østerrikske Stefan Zweig som debuterer med diktsamling Silberne Saiten i 1901. Zweig er i denne tidlige perioden av forfatterskapet sitt inspirert av blant andre østerrikske Hugo von Hofmannsthal og de tyske nyromantikerne, men det helt store gjennombruddet får han først senere.

Irske James Joyce debuterer med diktsamlingen, Chamber Music, i 1907, men bryter for alvor igjennom i 1914 med novellesamlingen Dubliners, og i 1916 følger A Portrait of the Artist as a Young Man, som har klare selvbiografiske trekk. James Joyce er modernist og kjent for å eksperimentere med romanformen, noe som især blir synlig senere i forfatterskapet. Virginia Woolf debuterer med The Voyage Out i 1915. Den og hennes etterfølgende roman, Night and Day (1919), har blitt sett på som tradisjonelle, men i senere tid har forskere funnet trekk ved både form og innhold (især i debuten) som peker fram mot hennes senere store modernistiske verk.

E. M. Forster utgir i 1908 A Room with a View og allerede to år etter kommer romanen Howards End som er en videreføring av den realistiske roman, men som samtidig har klare modernistiske trekk i måten huset brukes som symbol.

I 1913 utkommer første bind i romansyklusen På sporet av den tapte tid av franske Marcel Proust. Et verk som først blir ferdigskrevet ved hans død, og derfor utkommer de siste bindene posthumt i årene 1923 til 1927. Verket skildrer Frankrike fra 1890-årene til slutten av første verdenskrig. Verket får stor innflytelse på senere romandiktning, ja, helt fram til i dag finner forfattere inspirasjon i Prousts skrivemåte og måten selve verket går i dialog med annen litteratur og kunst på. Den store Meaulnes er et annet fransk verk fra 1913. Forfatteren er Henri Alain-Fournier og boken vakte oppsikt, fordi Alain-Fournier forener fantasi og virkelighet på en helt ny måte. Av andre franske forfattere kan nevnes Andrè Gide, som på begynnelsen av 1900-tallet skriver prosafortellingerne Immoralisten (1902), Den trange port (1909), og Hyrden (1919).

Også den amerikanske litteraturen er preget av overgangen fra realisme og naturalisme til modernisme, og mange av de forfatterne som debuterer i denne perioden, blir senere kjent som «the lost generation». Det er Gertrude Stein som overfører uttrykket fra en fransk mekaniker til de desillusjonerte amerikanske forfatterne i Paris på 1920-tallet, hvor de mest kjente er John Roderigo Dos Passos, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og E.E. Cummings. Betegnelsen beskriver samtidig en hel generasjon – nemlig den som blir voksne under eller rett etter første verdenskrig. En generasjon preget av desillusjon og åndelig fremmedgjøring. Gertrude Stein er dessuten kjent for de lørdagssalongene hun holdt i sin leilighet i Paris, og allerede i 1914 utkommer hennes mest eksperimentelle verk, Tender Buttons. Mange i kretsen rundt Stein skriver først hovedverkene sine etter 1919, men Sherwood Andersons novellesamling Winesburg, Ohio (1919), om en rekke menneskeskjebner i en amerikansk småby, er verdt å merke seg. T.S. Eliot, som også regnes for en del av «the lost generation», utgir i 1917 sin første selvstendige diktsamling, Prufrock and Other Observations, og i 1919 Poems, men det store verk, The Waste Land, kommer først i 1922.

I 1901 innstiftes Nobelprisen i litteratur. Den første mottaker er den franske lyriker, Sully Prudhomme, men allerede i 1903 får Bjørnstjerne Bjørnson tildelt prisen. I 1907 gis den til Rudyard Kipling og i 1909 er det Selma Lagerlöf sin tur. I 1917 deler Karl Adolph Gjellerup og Henrik Pontoppidan prisen.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=459575435

1876-1899

Perioden fra 1876 til 1899 preges av store litterære og samfunnsmessige endringer i Norge, sterkt påvirket av europeiske idéstrømninger. I siste del av 1800-tallet dominerer først realismen, deretter naturalismen, før nyromantikken vokser fram mot århundreskiftet.

Etter nærmere 40 år med nasjonalromantikk, der man fant inspirasjon i nasjonens historie og særlige karakter, får realismen gjennomslag i Norge rundt 1870-årene. Denne perioden er inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes som mente at litteraturen skulle «sette problemer under debatt». Forfatterne ønsket å skildre virkeligheten slik den var, og tok opp samfunnsspørsmål som ekteskap, moral, religion og klasseforskjeller. I Norge er Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Kielland sentrale realistiske forfattere. Internasjonalt henter realismen impulser fra blant andre Honoré de Balzac og Charles Dickens.

På 1880-tallet utvikler realismen seg til naturalisme, særlig inspirert av den franske forfatteren Émile Zola. Naturalistene hadde et vitenskapelig menneskesyn og mente at mennesket var styrt av arv og miljø. Litteraturen ble mer direkte, mørk og detaljert, og tok opp tabubelagte temaer som seksualitet, sykdom og fattigdom. I Norge er Amalie Skram den viktigste naturalistiske forfatteren, mens Hans Jæger representerer den radikale bohemlitteraturen.

Mot 1890-årene vokser nyromantikken fram. Forfatterne, som skriver innen denne strømningen, vender oppmerksomheten mot stemninger og følelser, fantasi, natur og mystikk. Arne Garborg med for eksempel Haugtussa (1895) og Jonas Lie med for eksempel Trold (1890-1891). Andre eksempler er Knut Hamsuns romaner Mysterier (1892) og Pan (1894), som begge markerer bruddet med realismen. Hva angår Hamsun er det også viktig å framheve Sult (1890), som regnes som tidlig modernisme.

Fjodor Dostojevskij og Mark Twain, som begge er forfattere Knut Hamsun lot seg inspirere av, er også aktive i denne perioden. Til eksempel utkom Brødrene Karamasov av Dostojevskij i 1879 – 1880, mens Twains roman Tom Sawyer utkom i vårt jubileumsår, 1876.

Også svenske August Strindberg og Hjalmar Söderberg og den danske Johannes V. Jensen bør nevnes i denne perioden sammen med en rekke glemte kvinnelige forfattere som for eksempel norske Anna Munch og danske Erna Juel-Hansen og de tre svenske forfattere Victoria Benedictsson (kjent under pseudonymet Ernst Ahlgren), Mathilda Kruse Malling (også hun skrev under pseudonym, men som kvinnen Stella Kleve), og Anne Charlotte Leffler, som skrev under eget navn.

Lesetips finner du her: https://halden.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&visliste=820855018